Gå til sidens hovedinnhold

De som har en sovesofa midt i Berlin

Antall uteliggere i Berlin stiger voldsomt – og nye «soverom» og «oppholdsstuer» popper opp midt i bybildet.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Før pandemien var det heller ikke vanskelig å få øye på dem som – av en eller annen grunn – bor på gata. De solgte gjerne egenproduserte bladfiller og kunne være ei sann plage når det hvert femte minutt dukket opp en ny selger ved cafebordet.

Den mer aggressive metoden gikk ut på å true med å synge en sang, hvis det ikke straks ble betalt en skjerv.

De «faste»

På Savignyplatz hadde de fleste av oss sine egne tiggere, som mottok ukentlige bidrag i bytte mot et løfte om å la oss få være i fred. Skulle de i løpet av dagen ikke ha greid å skrape sammen den tier’n som trengs for å få sove på sofaen i en privat leilighet, så dukket de gjerne opp utpå kvelden. Og da fant vi som regel en løsning på problemet.

Andre ganger var det snakk om å få låne et øre i en halv eller hel time, når ett eller annet problem ble så overhengende at hen måtte finne noen å snakke om greiene med. Den som har sittet der noen ganger og lyttet, skjønner hurtig at egne vanskeligheter blir bagateller i sammenligning.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det hadde også sine litt søte sider. Som da en irriterende nykomling nærmet seg og ble kjeppjaget av en uteligger som pekte på meg og brølte at «han er min».

Jagd vekk

De synger ikke lenger på U-bahn eller tigger på S-bahn, for slik virksomhet passer dårlig inn i buss- og bane-selskapets strategi for smittebekjempelse. Resolutte kontrollører er aldri langt unna.

I løpet av de siste ukene virker det som uteliggere har okkupert fortau over hele byen, der det er plass nok til å montere en seng eller stille opp en kondemnert sofa som permanent tilholdssted uten å bli til direkte hinder for trafikken.

De lokale myndighetene leide sist høst et stort antall pensjonatrom og andre krypinn, slik at flere tusen kunne tilbringe vinteren under tak og med innlagt vann og varme. Denne ordningen ble stoppet ved utgangen av juni og folka sendt tilbake til et liv i friluft.

Å sove i det fri

Det er påfallende at de ulike bostedene nå blir latt i fred av politi og kontrollører fra «Ordenungsamt». For et par år siden ville de bli jagd vekk hver morgen.

Les også: Simon Spies: Den danske rikmannen som gjorde narr av skatteflyktninger

Da jeg i går formiddag gikk forbi jernbanestasjonen på Friedrichsstrasse, sto ikke bare rekka med sofaer og madrasser vakkert oppredd. På noen av dem lå det folk og sov. Som om det skulle være den mest naturlige sak i verden at de ligger på et fortau og snorker – der det hver time passerer hundrevis eller kanskje sågar flere tusen mennesker – og lufta er stinn av eksos.

De mest avanserte har gjerne satt opp en liten hylle med bilder av familiemedlemmer eller dandert samlingen med teddybjørner utover madrassen sin.

Mange tusen

For et par år siden ble antallet uteliggere i Berlin telt opp, og lokalpolitikere kunne etterpå forsikre sine velgere om at det dreide seg om høyst 2000. Dette ble plukket grundig fra hverandre av eksperter - som snarere anslo tallet til å ligge mellom fem og åtte tusen.

I våre dager er det ikke lenger folk med rusproblemer eller som har trøbbel med å tilpasse seg som utgjør hovedtyngden av de boligløse. Mange landet under pandemien i økonomiske vanskeligheter som endte med utkastelse. Og mange ekteskap gikk i stykker etter måneder med karantene. I en by hvor det er så godt som umulig å skaffe betalbart husrom, ender den ene ektefellen gjerne i boligløshet.

Safe Place er betegnelsen på et nytt prosjekt som et par frivillige organisasjoner nå forsøker å få kommunen med på. Det skal åpnes for områder hvor uteliggere kan slå opp telt, bygge seg en hytte eller kanskje sågar få tildelt en kontainer til å bo i. Der skal det være tilgang på toaletter og rennende vann. På hver safe place kan det bo opp mot hundre kvinner og menn.

Rått miljø

Common Place er stedet hvor uteliggere blir tolerert, men der blir det ikke stilt noen fasiliteter til rådighet.

Klimaet blant de ulike gruppene av husløse må være ganske rått, for antallet polakker og bulgarere synes å ha sunket drastisk. Av dem pleide det ellers å være et par tusen i byen. Den gangen forklarte de selv at livet på en berlinsk gate var vesentlig enklere enn der hvor de kom fra. Men dette er åpenbart ikke lenger tilfelle, for her gjelder Jungelloven: De svakeste blir jaget først.

Jeg har et «hjelpekontor» for boligløse med tunge rusproblemer rett rundt hjørnet og før pandemien var aktiviteten stor. Det kom hver dag en stri strøm med ikke akkurat edru mennesker på jakt etter stedet hvor de fikk en matbit og kanskje også en dusj.

Les flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Lyktestolpen

En morgen fikk jeg se den ene komme mot meg på fortauet, like vodka-stiv i blikket som han pleide - men iført hvit dress, hatt og nypussede sko.

I det jeg gjenkjente typen med det uvante antrekket, skjente mannen til siden, traff lyktestolpen med et brak – og falt sammen i en blodpøl. Han kom seg imidlertid hurtig på bena igjen og vaklet videre nedover gata. Samme kveld fikk jeg forklaring på mysteriet, da jeg så oppslaget i en av lokalavisene: «Vi tok ti uteliggere med i bruktbutikken for å lage nye mennesker av dem».

Men nye bruktklær endrer faktisk ikke på vedkommende som går med dem – i dette tilfellet gjorde de digre flekkene på dressen at alt bare ble mye verre enn det ellers hadde vært.

Under åpen himmel

De berlinske politikerne har allerede kjempetrøbbel med den desperate bolignøden og det stadig stigende antall mennesker som ikke finner permanent tak over hodet. Jeg tipper at kandidatene kommer til å strekke seg langt for å hindre at det egentlige antallet uteliggere kommer på bordet før valget den 26. september.

For de er med sikkerhet dramatiske – mange vil si skandaløse. Men hvem bryr seg om det, så lenge været er varmt og det går an å ha sovesofaen sin permanent parkert i Friedrichsstrasse?

Les flere meninger fra Norsk debatt

Kommentarer til denne saken