Til den amerikanske historikeren Christopher R. Brownings bok om «Helt vanlige menn» kom ut i 1992, hadde det siden krigens slutt vært en offentlig hemmelighet i Tyskland at tusenvis av politimenn deltok aktivt i massemordene på jøder i Polen, Baltikum og de tyskokkuperte Sovjetstatene.

Vanlige folk

Etter å ha vært med på masseskyting av kvinner og barn gjennom måneder og år, vendte de etter krigen tilbake til sine hjem - og snakket aldri om sin egen «krigsinnsats». Bare et fåtall av flere tusen «Orpo»-soldater ble etter krigen stilt for retten og dømt for ugjerninger i øst. I historiebøkene ble de fremstilt som «vanlige soldater», og etter at den vesttyske staten i 1949 var blitt etablert, fikk mange av dem ansettelse i politiet.

Brownings bok - som i disse dager utgis på nytt i Norge - viser hvor sjokkerende lite motstand de «vanlige mennene» gjorde mot å bli satt til å skyte forsvarsløse barn, kvinner og eldre menn. Etterpå forsvarte de seg med at det ville bragt dem i livsfare å ikke utføre ordrene.

Dette viser seg imidlertid å være løgn, for ingen av de som faktisk greide å vri seg unna ble straffet på annen måte enn med forflytting til andre avdelinger. Mange av dem hadde riktignok traumer og druknet sine grusomme erfaringer i store mengder alkohol.

Ville skåne

I Nürnberg forklarte SS-generalen Otto Ohlendorf at hans Einsatzgruppe hadde stått for skytingen av 90.000 sivilister. Han forklarte at denne oppgaven psykisk sett hadde gått hardt innpå politisoldatene, og at han selv gikk inn for å spare dem for flere slike opplevelser. Så Ohlendorf var nærmest stolt over å ha foreslått at det i stedet for skyting ble innført bruk av giftgass - som om utspillet var motivert av hans omsorg for drapsmennene.

Les også: Hun som var Willy Brandts dørvokter

Først da den amerikanske historikerens bok kom ut, skjønte mange familiemedlemmer mer av hvorfor tidligere politisoldater utviklet traumer og besynderlige karaktertrekk - uten at det forelå noen umiddelbar forklaring. Felles for alle var at de aldri snakket om sine krigsopplevelser.

I Norge

Den såkalte «Politireserve-bataljon 9» var satt sammen av profesjonelle politifolk, samt medlemmer av reservepolitiet i Berlin, som kom til Norge umiddelbart etter okkupasjonen i 1940. Disse Ordenspoliti-styrkene («Orpo») ble brukt til patruljering i norske bygater, bevoktning av svenskegrensa - og også til å sikre krigsviktige industrianlegg.

Etter det tyske overfallet på Sovjetunionen i juni 1941, ble bataljonen sendt til Østfronten, der medlemmene ble fordelt på de fire «Einsatzgruppene» - de som opererte bak fronten og først og fremst drev med massedrap på jøder og kommunistiske kommisærer.

De politistyrkene som kom fra Norge, var altså involvert i stort sett alle krigsforbrytelser av denne typen - fordelt over hele Østfronten og utført i løpet av seks måneder i 1941.

«Nordmennene»

Flere av «nordmennene» - som de ble kalt av sine egne - kom til «Einsatzkommando 4b», som den 29. og 30. september 1941 sto for massakren i Babij Jar.

De 50.000 gjenværende jødene i den ukrainske hovedstaden fikk to dager i forveien ordre om å møte frem, fordi de skulle evakueres fra området. Siden så godt som alle voksne menn hadde flyktet før tyskernes innmarsj i Kiev, var det stort sett kvinner, barn i alle aldre og eldre av begge kjønn som møtte frem.

I den trange dalen utenfor sentrum - som på folkemunne kalles «kvinnfolk-slukten» - ble de forsvarsløse menneskene delt inn i grupper, som ble meiet ned med automatvåpen eller drept med nakkeskudd.

De som skulle skytes, måtte stille seg opp - eller legge seg ned - oppå likene av de som allerede var blitt drept. Det ble etterpå fortalt at soldatene spilte musikk på en platespiller, for å overdøve klager og smerteskrik fra ofrene.

Soldatene ble beroliget med at det dreide seg om en «rettferdig» hevn og straff mot sivilbefolkningen for bomber, som etter den tyske innmarsjen hadde jevnet flere forvaltningsbygg med jorda og tatt livet av over hundre offiserer.

Massemorderne

To måneder senere var den groteske «tjenesten» overstått, og politibataljonen returnerte til Norge, der den gjenopptok de samme oppgavene som tidligere. Den tyske historikeren Stefan Klemp har regnet ut at hver mann i gjennomsnitt hadde 360 liv på samvittigheten

De britiske etterforskerne, som i mai 1945 kom til Norge for å oppspore og avhøre tyske krigsforbrytere, visste på forhånd at nærmere 600 mann fra den mest beryktede morderbataljonen fortsatt befant seg i landet - men at de alle var utstyrt med falske papirer og ble skjult i andre avdelinger.

Bataljon 9s folk visste nemlig at sovjeterne var ute etter dem, og fryktet at de skulle bli utlevert til rettsforfølgelse østsonen.

Les også: Et syn som ville fått en norsk byantikvar til å sette grillpølsa i halsen

Over 500 mann ble oppsporet av britene og etter hvert overført til en fangeleir i Nord-Tyskland. I januar 1947 ble 247 brakt over grensen og utlevert. Sommeren 1947 ble de stilt for retten i den tidligere konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor brorparten ble kjent skyldig og dømt til 25 års tvangsarbeid.

Kun menige

For de menige må det ha vært en bitter ironi å konstatere at britene ikke utleverte en eneste offiser. Bare en eldre major ble med dem - og han meldte seg frivillig. (Mange av offiserene kunne senere oppta sine politikarrierer.) De dømte ble derimot internert i det beryktede Bautzen-fengslet, der strenge DDR-soldater sto for vaktholdet.

«Nordmennene» ble sittende til 1956, da alle ble benådet og satt på frifot.

Her kan du lese flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

At noen av de verste massemorderne fra det tidlige Holocaust faktisk hadde Norge som hjemmebase, var i mange år et tema som få historikere brydde seg om. Historikeren Terje Emberland på Holocaustsenteret forklarer dette med at de norske etterforskerne faktisk visste veldig lite om tyskere som hadde fæle ting på samvittigheten fra andre land, og derfor konsentrerte seg om forbrytelser som var begått i Norge.

Tittelen på Christopher Brownings bok er mer enn treffende. Han greier også å fortelle historiene til menige og offiserer - helt vanlige folk - som riktig nok slet med sjelekvaler, men likevel valgte å følge ordrene om å skyte på forsvarsløse mennesker. Etterpå dro flesteparten av dem hjem igjen - og kunne leve videre som om ingenting var skjedd.

Babij Jar

Babij Jar er i dag et av de selvsagte målene for turister på besøk i Kiev. I området er det satt opp montrer med brutale bilder fra ugjerningene.

At tallet 33.771 er så nøyaktig, skyldes at de ansvarlige SS-offiserene selv sørget for nøyaktig opptelling. De regnet med at en slik ufattelig ugjerning - effektivt utført på 36 timer - kom til å føre med seg ros fra sjefene i Berlin.

Da krigslykken snudde, og det ble klart at «Den røde hær» snart kom til å rykke inn i Kiev igjen, ble massegravene i Babij Jar åpnet og innholdet kremert - for å fjerne alle spor.

Men noen av de jødiske ofrene hadde mirakuløst overlevd - og kunne fortelle. Etter hvert valgte noen få av gjerningsmennene også å lette litt på sløret.

De ordenspoliti-soldatene som deltok i overgrepene i østområdet holdes av dagens historikere ansvarlig for en total på 602.149 drap - flesteparten av dem jøder.

Les mer fra Norsk debatt

Kilder:

Christopher R. Browning: «Helt ordinære menn. Reservepolitibataljon og den endelige løsningen i Polen». Dreyers Forlag Oslo, 2021.

Stefan Klemp: «Nicht ermittelt. Polizeibataillone und die Nachkriegsjustiz», Klartext Verlag, Essen 2011.