Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Selv Willy Brandt (1913-1992) og Helmut Schmidt (1918-2015) blir nå trukket inn.
CDU i krise
De konservative kristeligdemokratene i CDU/CSU sliter med sin Armin Laschet (60) - en vennlig herre med krøllete dress og en egen evne til å tråkke i alle hundelorter som måtte befinne seg i nærheten. Og det pleier ikke å være få.
Gapskratten under presidentens sørgetale for ofrene etter flodkatastrofen i Laschets eget forbundsland, var utløseren til at partiet hans nå synes å befinne seg i fritt fall.
Fra å ha ligget over 30 prosent, kjemper CDU/CSU for å unngå å duppe under 20-merket.
Armin Laschet gjør helt åpenbart så godt han kan. Men det mangler egne temaer og friske fraspark. Og stort sett daglig blir han utsatt for sleivspark og hånlige tilrop fra ministerpresident Markus Söder i Bayern, som tapte kampen om å bli søsterpartienes kanslerkandidat - og som nå hevner seg på vinneren med å få ham til å ta seg ut så hjelpeløs som mulig.
Målingene taler sitt tydelige språk om at Søder ville dratt flere stemmer enn Laschet ser ut til å være i stand til.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Grønn nedtur
Også De grønnes Annalena Baerbock (40) sliter. Hun trengte seg forbi den vesentlig mer rutinerte med-leder Robert Habeck (51) under oppgjøret om hvem av dem som skulle få sjansen til å bli landets første grønne forbundskansler.
De første ukene høstet hun godord og klapp på skuldrene, mens målingene spratt over 30-tallet. Men så ble hun avslørt for å ha pimpet CV-en sin og ha stjålet massevis av sitater i en bok om sine egne fremtidsvisjoner.
Så oppslutningen sank i takt med at en tenners-skjærende Baerbock måtte bruke stadig mer dyrebar sendetid til å forklare, beklage og unnskylde seg.
«La Robert overta»
Sjarmen var som visket vekk, og det samme gjaldt troverdigheten til hun som mente seg kompetent til å overta republikkens viktigste posisjon. Allerede i juli var de første frempå med anmodninger om at Baerbock først og fremst burde tenke på partiet sitt, redde stumpene - og la Robert Habeck få overta ledertrøya.
Les også: Uheldige kløner i tysk valgkamp
Han har - på sin side - gjort det meste riktig under valgkampen. Og fra Habecks munn lyder det ikke som en trussel når han foreslår at fremtidens naturvern-minister skal ha en opphøyet posisjon - med veto-rett overfor de andre departementene.
Ei heller lar han seg narre av konkurrentene til å heve stemmen og gå over til falsett når det kniper med gode argumenter.
Men Annalena Baerbock fnyser bare når hun blir spurt om hun VIRKELIG ikke vil overlate rattet til Robert Habeck.
Misse historisk sjanse?
Forrige helgs lille skandale var da hun gjentok fnyset sitt under et ARD-intervju. Den kvinnelige reporteren spurte om hva Annalena Baerbock i 2040 vil si til sine egne barn, når hun må forklare hva som skjedde den gangen mamma hindret at De grønne kom til makten - med en historisk sjanse på et tidspunkt hvor det faktisk var mulig å gjøre noe for å dempe klimakrisen?
(Programlederen unnskyldte seg etterpå med at spørsmålet muligens var kjønnsdiskriminerende - men at hun - selv trebarnsmor - måtte ha lov til å spørre.)
Transportsykkelen
Ellers druknet forrige ukes klimabudskap i løftet om at en Regjering Baerbock kommer til å betale 1000 euro i støtte for transport-sykler. Tenk - i billandet Tyskland vil hun gi bort statens penger til folk som har tenkt å kjøpe sykkel?
Middelaldrende, blonde herrer med røde øyne gikk nærmest amok i kommentarfeltene.
Les også: De som har en sovesofa midt i Berlin
Sosialdemokratenes Olaf Scholz (63) hang i flere måneder fast på 16 prosent - og høstet mest hånlatter når han presenterte seg som landets neste forbundskansler.
Han er finansminister i koalisjonen mellom SPD og CDU, og dermed også Angela Merkels visekansler.
Gaven ovenfra
For Scholz må flomkatastrofen ha vært som en gave ovenfra.
Mens Laschet fikk negativ oppmerksomhet i bøtter og spann, iførte finansministeren seg alvorlige folder og ga inntrykk av at han hørte etter når de overlevende snakket om hvilken hjelp som hastet mest.
Annalena Baerbock dukket slett ikke opp i søkelyset, for hun reiste angivelig rundt i katastrofeområdet på egenhånd - og ville ikke beskyldes for å slå politisk mynt på den klimastyrte tragedien.
Hvis det da ikke i virkeligheten handlet om at hun helst ville skjule seg for reportere og alle deres ubehagelige spørsmål omkring de ulike feiltrinnene.
Partikamerater måtte dermed være vitne til hvordan hun ikke grep anledningen til å påpeke sammenhengen mellom klimaendringer og naturkatastrofer - enn si angripe regjeringen for å være ansvarlig for at ofrene ikke ble advart på forhånd.
Ikke elsket av sine egne
Da SPD i fjor inviterte medlemmene til å velge ny ledelse - bestående av en kvinne og en mann - ble Scholz forbikjørt av radarparet Saskia Esken (60) og Norbert Walter-Borjans (68).
Den interne valgkampen var like voldsom som den pleier å være i Willy-Brandt-Haus, og det var ikke noe flatterende bilde som Olaf Scholz partikamerater tegnet av ham.
Mannen ble omtalt som et fyrtårn for partiets høyreside, og en som bærer store deler av skylda for daværende kansler Gerhard Schröders innføring av sin brutale sosialpolitikk.
De to partilederne befinner seg langt ute på SPDs venstreside, og særlig Saskia Esken kaster ofte og gjerne med politiske håndgranater.
Men de siste ukene har det vært helt stille fra den kanten. Ikke engang nestformannen - den oppadstigende superstjernen Kevin Kühnert (32) - stikker frem snuten med en og annen provokasjon.
Tvert imot, NÅ snakker han om «Olaf» og hvilken fantastisk jobb «Olaf» har gjort som finansminister og visekansler. I fjor var ikke Kühnert en gang sikker på om betegnelsen «sosialdemokrat» passet på Olaf Scholz.
Hvem med hvem?
Akkurat nå ligger det an til fem mulige koalisjoner etter valget.
Det er liten tvil om at mange grønne håper på et samarbeid med CDU og SPD. Men i SPD - og også deler av De grønne - begynner de nå å fantasere om en rød-grønn-rød regjering, hvor også Die linke er med.
Dette partiet virker - av nærliggende årsaker - som en rød klut på mange konkurrenter. Fundert på kommunistpartiet i DDR, er partiet uttalt motstander av tysk NATO-medlemskap og ønsker seg vennskapelige forhold til Moskva.
Olaf Scholz vil ikke kategorisk avvise muligheten for en venstresideregjering med ham selv som sjef, men han viker unna med at dette blir umulig hvis Die linke fortsetter sin NATO-motstand - noe som i virkeligheten betyr at han allerede har stengt for den muligheten.
Og bakom synger partisjefene
Scholz beskyldes for å holde politisk slingrekurs, og at han egentlig er villig til å svelge massevis av kameler, hvis det er DET som skal til for å gjøre ham til forbundskansler.
Akkurat nå om dagen lover han å stille med program for et år med igangsettelse av intensive klimatiltak og at minstelønna skal heves til tolv euro. Ellers er det ikke mange konkrete kampsaker på hans program.
Les flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad
Og alle vet at Kühnert, Esken og Walter-Borjans som lurer i bakgrunnen, er de som styrer partiet - og EGENTLIG står for helt andre posisjoner enn deres egen kanslerkandidat.
Nesten-Angela
Siden konkurrentene gjør sitt beste for å ødelegge egne sjanser, er det strengt tatt ikke nødvendig for Olaf Scholz å gjøre mer enn å avgi standardsvarene sine når han blir spurt om noe - og fortsette med å passe godt på at han ikke sier noe som kan hisse opp den ene eller andre siden.
En slik kandidat virker åpenbart mer betryggende enn de som lyver om sin egen bakgrunn eller ler på feil sted.
SPD-kandidaten liker å fremstille seg selv som en nesten-Angela-Merkel, han som de siste fire årene var den avtroppende regjeringssjefens høyre hånd.
De som kjører kampanjen, har imidlertid landet på et annet forbilde. Når videosnuttene nå ruller over skjermen, er det med bilder av Olaf Scholz, men med for lengst avdøde kansler Helmut Schmidts stemme i bakgrunnen.
Budskapet er at denne mannen kan ordne opp like effektivt med flomkatastrofer og andre ulykker som den legendariske Schmidt.
(Selv om mange av Schmidts legender om Schmidt ikke var sanne.)
Willy Brandt
I Berlin-bydelen Dahlem har den lokale SPD-formannen funnet frem 50-60 år gamle plakater med et bilde av salige Willy Brandt som spiller på ukulele og anbefaler folk å stemme SPD.
Komedien er vel ikke fullbrakt før CDU begynner å plastre til bygatene med bilder av Helmut Kohl.
I Alternativ für Deutschland hersker det borgerkrigslignende tilstander, så høyrepopulistene (og ekstremistene) har knapt fått i gang noen valgkamp. Der i gården skal de være lykkelige over å oppnå sine 12 prosent fra forrige valg.
Die Linke taper terreng og befinner seg nå rundt sju prosent - tendens synkende. For dette partiet kan det ende opp under sperregrensen på fem prosent.
Annalena Baerbock drømte inntil i slutten av april høyt om en koalisjonsregjering med CDU - og seg selv som sjef.
Nå ligger det an til å bli så mange koalisjons-muligheter at valgets vinner kan velge og vrake. Så får vi se om det overhodet blir en regjering med egen minister-taburett til Annalena Baerbock.
Fortsatt kan mye skje.
Hele 40 prosent av velgerne har ennå ikke bestemt seg. Mye kan endre seg før valget den 26. september.
Her er tallene fra den ferskeste målingen som meningsmåleren INSA har foretatt for Bild:
- SPD 25 prosent
- CDU/CSU 20 prosent
- De grønne 16,5 prosent
- FDP 13,5 prosent
- AfD 11 prosent
- Die linke 7 prosent