Det er tirsdag og jeg er hos min venn Walid, som ligger mager og blek i sykesenga i leiligheten sin. Han hviler hodet på hånden og er tydelig påvirket av smertene. Våre samtaler har blitt til en monolog. Det er bare jeg som snakker.

Jeg savner hans stemme, da han leste poesi. Da han snakket om tanker og handlinger. Da han snakket om innvandring, om det muslimske brorskapet, om Euro-islam og hijaben. Da han snakket om homofile. Og mest av alt, da han snakket om ytringsfriheten.

Vi hadde snakket om mange ting i over 20 år, Walid og jeg. Men vi var ikke ferdigsnakket. Mannen som elsket å snakke, lese og skrive ligger stille i senga. Hjertet banker fortsatt for sitt land Norge, et land han hadde satt sitt preg på med sine bøker, fryktløse avisartikler, filmer og foredrag.

I seks-tiden går jeg ut døra for å ta en matbit, mens hans kjære sønn kommer hjem. Jeg drar hjem.

I det jeg setter nøkkelen i dørlåsen kommer tekstmeldingen:

«Hei Lily, pappa er død nå»

Farvel

Det var forventet. Jeg visste at det skulle skje. Men det kom likevel så brått på. Hvordan kunne min venn bare bli borte?

I total forvirring, og mens tårene gjorde alt uklart, husket jeg ikke lenger adressen hans. En vei jeg egentlig kjente nærmest like godt som min egen. Til slutt kom jeg meg tilbake til leiligheten hans, til min venn. Han lå der helt stille. Kroppen hans var fortsatt varm.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg kysset ham og tok farvel. Jeg klemte hans familie, som også var ankommet. I rommet kunne man høre lyden av en som leste fra Koranen.

Han hadde alltid sagt at han var en humanetiker og ville dø og bli begravet som nettopp det. Nå var hans kropp kald, hans stemme var stilnet og det var ingen som kunne protestere.

Jeg reiste hjem. Jeg følte avsky over døden. Over ukulturen. Mitt hjerte var knust i tusen biter.

Jeg reiste aldri tilbake til leiligheten. Jeg dro heller ikke i begravelsen, fordi jeg visste han ikke kom til å bli begravet etter sitt ønske.

En mann ingen kunne kjøpe

Walid al-Kubaisi, forfatteren, poeten, samfunnsdebattanten, ytringsfrihetsforkjemperen, islam-kritikeren og humanisten døde 31. juli 2018 i en liten leilighet i sjette etasje på østkanten i Oslo.

I dag er det fire år siden.

Han var en mann som ikke tilhørte noen ideologi eller politiske partier. Han var en mann ingen kunne kjøpe. Walid var en ekte sønn av Henrik Wergeland og Voltaire. Han var en ekte sønn av Norge og den første ex-muslimen.

Han gikk kledd i en sort dress og sorte sko, som alltid var nypusset. Ellers var han engasjert i det meste. Han var fast spaltist hos Dag og Tid, hvor han hadde kontor, men skrev også for Klassekampen, Morgenbladet, Aftenposten og flere andre aviser. Han var blogger i Nettavisen og det var han som motivert meg å bli med på laget.

Han hadde et nettside hvor han opplyste muslimer. Han var med å bygge opp LIM, Ex-Muslim of Norway, Sekulær Allianse, Ateistene, og mange andre organisasjoner. En gang fortalte han meg at han satt i styre i ikke mindre enn 19 organisasjoner.

Walid al-Kubaisi var engasjert i Palestina Komiteen, og han var medlem i Humanetisk Forbund. Han var stolt over å være humanetiker. Men hans hjertesak var litteratur-kveldene, som hadde pågått i over 20 år den siste fredagen hver måned hos Erling Kittilssen, hans nære venn.

Walid var alltid med, selv om Erling ikke kunne. De fredagskveldene var et samlested for forfattere, kunstnere, poeter og musikere. Alle kom uten invitasjon, slo seg på en ledig plass og forsynte seg med mat. Som regel var det linsesuppe med brød, og alle var velkommen til å være med å lage.

Walid var en mann som var uredd og hard i kritikken av det muslimske brorskap og innvandring, men samtidig var har så følsom. Han skrev poesi og var opptatt av fugler, barn, mat og blomster. Orkidé var favorittblomsten. Duften av varmt brød fikk han i godt humør.

Han var en mann med mange nyanser.

En pionér fra innvandrermiljøet

Walid al-Kubaisi ble født i 1958, i Bagdad, Irak. I 1981 flyktet han fra Irak, og krigen mellom Irak og Iran, til Syria. Der begynte han på koranskole, hvor han studerte islamsk teologi. Deretter ble han rekruttert til PLO i Libanon, før han kom til Norge i 1986. Bare fem år senere, i 1991, hadde han sin første tekst på trykk i en norsk avis. Der skrev han problematikken med innvandring i Norge.

I 1996 ga han ut sin første bok «Min tro, din myte, Islam møter norsk hverdag». Senere skrev han «Halvmånens hemmeligheter», en liten samling av hadither og kornsakers om det islamske synet på kvinner, jøder, vold. Den siste boken hans, «Blekk og blod» som kom ut i 2016, er hans selvbiografi i et politisk og historisk perspektiv.

Les flere kommentarer fra Lily Bandehy

Walid var en pionér for mange samfunnsdebattanter og forfattere fra innvandrermiljøet. Han var aldri redd for å ta opp viktige temaer i det offentlig rom, og han hadde nok kunnskap om islamsk teologi og historie til kunne se på det muslimske miljøet i Norge på en måte som bidro til innsikt og debatt uten å fremme rasisme. Han kritiserte ukulturen i islam og islamisme helt til sitt siste åndedrag.

Han bidro til mer kunnskap og mindre berøringsangst for kritikkverdige sider ved islam, innvandring og ukultur.

Han lo godt av utrykket «islamofobi».

Walid al-Kubaisi var også den første som introduserte utrykket «islamovenstre».

Han beskriver det slik:

– Debattanter på venstresiden har alliert seg med ekstreme islamske høyrekrefter, istedenfor med de sekulære og moderne muslimene. De har til og med støttet disse høyrekreftenes forsøk på å fremstille seg selv som moderate. Dette har islamovenstre gjort fordi de ville fremstille seg selv som tolerante, men de aner visst ikke hva de har satt i gang. De har brolagt veien til helvete med gode intensjoner.

Avslørte hensikten med hijab

Det kanskje viktigste bidraget fra Walid al-Kubaisi er filmen om det muslimske brorskapet. Han dro til mange muslimske land, intervjuet og filmet muslimske ledere for det islamske brorskapet. I denne filmen intervjuer han blant annet Jamal al Bana, som er broren til Hansan al-Bana og grunnleggeren av brorskapet.

Dette er Nettavisens spaltister

Walid avslører også det han mener er hensikten bak hijaben. Til Fritt Ord sir han følgende:

– Det «fargerike fellesskapet» er et fantastisk konsept der alle kulturelle uttrykk og variasjoner beriker samfunnet, men i praksis har det blitt til noe helt annet. «Mangfold» er isteden blitt til radikalisering, og det «flerkulturelle» betyr at offentligheten må akseptere hijaben – et hodeplagg som reduserer islams mangfold til et selvdiskriminerende klesplagg.

Walid ble tildelt Fritt Ord-prisen i 2016.

Debatten er fattigere

Walid al-Kubaisi hadde filmet over 300 timer og hadde en serie prosjekter for å produsere mer film som dette.

Uten Walid er debatten fattigere.

Walid al-Kubaisi var en hedersmann, en frihetskjemper, en kompromissløs skribent, et tenkende menneske, en intellektuell som konsekvent sto opp for demokratiet og for ytringsfriheten.

Han døde i 2018, bare 60 år gammel. Men han satte sitt preg på den norske, offentlige debatten for all fremtid. Han er savnet blant alle som bryr seg om ytringsfrihet.

Tirsdag 31. juli 2018 mistet jeg min sjelevenn. Norge mistet en mann som elsket dette landet og ga mye av sitt hjerte og og sine tanker til det. Fred være med ham.

Les mer fra Norsk debatt