(Nordnorsk debatt): Jeg var en av dem som ristet litt på hodet da norske medier hyllet den pensjonerte håndballspilleren Frank Løke som en fryktløs bestiger av K2 tidligere i år.

Det å bestige verdens nest høyeste fjell er et ganske populært mål for folk med penger og tid nok. Og jeg anerkjenner at det veldig krevende, også for norske kjendiser som Dagbladet ynder å hylle. Selv med mye hjelp på veien er det en stor utfordring – så det er jo en nyhet.

Men det var noe med de der vante maskulinitetsidealene som lå til grunn for denne hyllesten som ble så pinlig tydelige i 2022, ass. For samtidig som Løke gikk opp på det fjellet, var Kristin Harila med. Hun ble av flere av mediene nevnt akkurat på den måten: Frank Løke besteg fjellet. Kristin Harila var i samme gruppa.

Andre nevnte henne ikke i det hele tatt.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men Harila klatret K2 som en del av et helt vanvittig, gal, kokko prosjekt: Hun skulle klatre 14 av verdens høyeste topper på fem måneder i år. Bare byråkratiet som kreves for å oppnå dette hadde gitt meg dødsangst.

For ikke å snakke om den fysiske og mentale styrken som kreves. Dama er helt ubegripelig standhaftig. Hun gir ikke opp om han tykje biter henne i hælen. Derfor blir jeg så jævlig kjerringgretten når Dagbladet i dag skriver: «Gir opp, nesten på topp».

Det er nemlig tittelen som pryder nyheten om at Harila ikke får lov til å klatre de to siste toppene på lista i år. VG, Nettavisen og TV 2 kjører på i lignende stil.

Les også: Kristin Harila med nedslående beskjed: – Jeg sliter med å takle dette akkurat nå

Det er svakt. Hadde de skrevet det samme om Jakob Ingebrigtsen eller Karsten Warholm ikke fikk visum til Japan for å delta i OL i fjor? Nei, det hadde de ikke.

Da hadde det vært ramaskrik for at gutta våre ikke fikk oppfylle sine mål som de har jobbet lenge og iherdig for. Alle landets sportsjournalister hadde konkurrert om den mest spissa overskriften som skjelte ut Japan og støtta våre karer.

Harila har klatret 12 av 14 av topper over 8000 meter. Kinesiske myndigheter vil ikke gi henne tillatelse til å klatre de siste to: Cho Oyu og Shishapangma. Disse toppene må klatres fra Tibet, og kineserne liker ikke at man bare vandrer rundt i områder som de har okkupert.

Hun har gjort iherdige forsøk for å få byråkratiet i et av verdens minst demokratiske land til å gi henne tillatelse til å klatre. Og hun har tapt. I denne omgang.

Det er riktignok et hinder hun ikke klarte å forsere. Men å skrive at hun ga opp er smålig. Hun skal prøve neste år. Hun gir altså ikke opp, selv om det er trolig at kineserne også til neste år vil være vanskelige å ha med å gjøre.

Hva er det som bor i et menneske som oppsøker de aller mest krevende fysiske utfordringer, og pusher grensene for det mulige, kan jeg ikke fatte. Jeg lar meg fascinere dypt av psykologien i rekordforsøk som denne, som så veldig mange andre mennesker. Det bor noe annet, noe mer spisset, i folk som Kristin Harila enn det gjør i en skarve kommentator i avisa.

Det er både beundringsverdig og fanatisk. Det er både kunnskapskrevende og ulogisk. Vi elsker slike kontraster i folk – i tillegg til at vi beundrer deres ferdigheter. Men vi trenger også disse kontrastene, for å definere våre egne grenser.

Da de skulle lage filmen Free Solo møtte regissørene Jimmy Chin og Elizabeth Chai Vasarhelyi på en etisk utfordring. De skulle følge friklatteren Alex Honnold mens han klatret et av verdens mest krevende klatreruter, El Capitan i California. Uten sikring, opp en nær sagt loddrett vegg på over 1000 meter.

For Honnold var saken klar – han ville aldri bli tilfreds hvis han ikke la inn en innsats på å klatre denne veggen. Alt handler om dette målet. Døden var en variabel, men ikke noe som ble avgjørende for hans vurdering av risiko. Det å leve uten å ha gjort en innsats var mer ufordelaktig, enn å dø i forsøket.

Men for dem som så på, filmcrewet som fulgte Honnold, ble spørsmålet om det er rett å se dette mennesket falle i døden. Selv om det var hans eget valg. De måtte vurdere om dette faktisk var noe de ville dokumentere.

For det å falle i døden er helt sannsynlig utfall av denne drivkraften.

Les mer fra Norsk debatt

Det er også et sannsynlig utfall av Kristin Harilas drivkraft. Flere av toppene hun har besteget har kostet liv i år. Anapurna alene koster én av tre klatrere livet i gjennomsnittet hvert år. Flere klatrere omkom på Manaslu noen få dager etter at Harila klatret fjellet.

I et land med en mengde rekord-jegere på fjellklatring og polkryssing, skigåing, seiling og padling i ugjestmilde områder – er hun faktisk eksepsjonell.

Det å gi opp er ikke en variabel i ligningen hennes. Det bør ikke bli en del av pressedekningen av henne heller.