Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Hår, makeup, klær, trening, eksotiske reiser.
Det er mye å tjene penger på som pusher av lykke og helse på sosiale medier.
Tromsøkvinnen Therese Charlotte Margrethe Nielsen vet hva som gjør en påvirker. Hun var lenge en av Norges mest kjente tenåringsbloggere, før hun la opp.
På Instagram har hun flere hundretusener av følgere, som har fulgt henne på veien gjennom hennes første svangerskap.
Nylig åpnet hun opp om en helt annen virkelighet enn det som ofte portretteres gjennom filteret i den utømmelige strømmen av myke babykinn på Instagram.
Nemlig sannheten.
Nielsen pakket det ikke inn. Hun beskrev hvordan livet som nybakt mor kan føles. Overveldende, til tider utmattende og at hun noen ganger lurer på hva hun har begitt seg ut på.
En nedstrippet, men ærlig beskrivelse av det influensere i motsatt ende av skalaen pusher som «babylykke» og endeløse timer til å pleie hjem og kaféliv.
Det er kanskje det siste tabu. Det er ikke lov å si at man kan kjenne på anger for å ha fått et barn, selv om det ofte er tema i litteraturen. For eksempel i Kjersti Kollbotns debutroman fra 2009, «Eg er mamma. Eg skal vere god.», der idealene for morskap står i sterk kontrast til hvordan hovedpersonen føler seg.
Les også: Netthetsen rammer fortsatt innvandrerkvinnene hardest
Kollbotn utforsker tanker som mange har, men som få tør å ytre høyt.
Er jeg en god mor?
Hvorfor føler jeg ikke utømmelig kjærlighet for barna konstant?
Er det ikke bedre om andre får dette ansvaret?
Eller at man tviler på sine egne evner som mor – eller far.
Nielsen traff et mykt punkt i vår kulturs behandling av foreldreskapet. Hun gleder seg over datteren, over det nye livet, men legger ikke noe imellom om hvordan det er å sørge for det nyfødte barnets ve og vel.
Ærligheten hennes ble kronet med en anonym bekymringsmelding til barnevernet.
Det er et tydelig tegn på at vi har lullet oss inn i en falsk idé om det nybakte småbarnslivet.
Vi sier «nyt tiden!» til kvinner som nettopp har vært gjennom den mest omveltende fysiske og psykiske forandringen som finnes.
Les også: Hvert år får vi i oss ni milliarder sukkerbiter fra brus. Pris er nøkkelen til problemet
Vi sier «nyt tiden!» til fedrene og medmødrene, som ser sine kjære streve med amming, som lurer på om hun har det bra mens de er på jobb, som ikke har fått noen tips i å se etter faresignaler.
Vi sier det til de kvinnene som måtte føde uten partner i pandemien, vi sier det til nybakte foreldre som må forlate barselhotellet etter noen knappe døgn. Lenge før ammingen er etablert. Lenge før man vet hva man egentlig driver på med.
Vi sier det til hun som ligger med svangerskapskomplikasjoner på tomannsrom på fødeavdelingen, mens bekymringene tårner seg opp.
Svangerskapsoppfølgingen kuttes til beinet. Fødeavdelinger stenges. Det er jordmorkrise over hele landet og det er opp til deg om du husker å be om seks ukers-kontrollen etter fødselen.
Bare fire uker etter fødselen måtte Nielsen svare for myndighetene for det hun så ærlig beskrev.
Det er klart at barnevernet har en plikt til å følge opp bekymringsmeldinger de får inn. Og det er bra.
Det som ikke er bra, er at vi har lurt oss selv til å tro at Nielsens historie er unik.
Sånn sett har vi alle blitt pushere av en falsk babylykke.
Et av faresignalene for å utvikle fødselsdepresjon er blant annet manglende sosial støtte.
Vi kan jo begynne der.
Ikke si «nyt tiden!».
Spør heller hvordan det går - og om du kan gjøre noe for de nybakte foreldrene.