Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Debatten på Dagsnytt 18 mellom Venstres stortingsrepresentant Trinde Skei Grande og en biblioteksjef på Sørlandet ble litt av en forestilling. Utgangspunktet var at flere ansatte ved bibliotekene ikke ønsker å formidle Harry Potter-bøkene av J.K. Rowling, på bakgrunn av forfatternes uttalelser om transpersoner. Forfatteren har stilt helt legitime spørsmål i en løpende debatt om kjønn og biologi, et tema med stort behov for nyanser.
Grande så bare mer og mer forvirret ut, etter å ha gjort sitt beste for å minne seerne og lytterne om det opplagte; at bibliotekene faktisk er betalt av oss alle for å ivareta, ja nettopp, ytringsrommet i Norge.
Les også: Opprop for å fjerne Churchill-statue møter kraftig motbør: – Ytterliggående vås
Seansen var særdeles interessant i en større sammenheng. Det vi var vitne til, var hvordan det klassiske liberale synet på offentlighet og ytringsfrihet, som i sum har tjent samfunnet, kulturen og ikke minst minoriteters rettigheter i Norge godt - i dette tilfelle representert med Grande - blir utfordret av woke-ideologi, representert ved biblioteksjefen på Sørlandet.
Biblioteksjefen fremsto - utrolig nok - fullstendig ute av stand til å forstå det absolutt mest grunnleggende i vårt liberale demokrati. Deriblant bibliotekenes rolle som tilretteleggere av det frie ord, og skillet mellom verk og kunstner. Disse misforståelsene er holdninger på full fart inn i norsk offentlighet. De som er engstelige for utviklingen, advarer mot det autoritære som lurer runder overflaten. Riving av statuer, fjerning av benker i parken, og historisk revisjonisme er del av samme bildet.
Les også: Statuer veltes: Når kommer bokbålene?
Det kan for observatører se ut til å dreie seg om en litt usammenhengende ideologi, som likevel samler seg rundt ett fellestrekk: Forsøket på å etablere en ny overbyggende fortelling, som utfordrer den liberale grunnmuren i samfunnene våre bygges på, og som de demokratiske institusjonene er helt avhengige av. Hvor ender vi opp dersom vi verken vil la andre se eller høre noe av det vi selv ikke er enige i?
Dette nye tankesettet ser ut til å ha sterke innslag av politisk konformisme, der uønskede meninger undertrykkes ved hjelp av stempling, utestengelse og tvang. I dette konkrete tilfellet - om bibliotekene og Harry Potter-bøkene - prøver man å undertrykke en helt nødvendig debatt om unge menneskers helse, som om det skulle dreie seg om noe uanstendig.
Her kan du lese flere innlegg av Skjalg Fjellheim.
Det strider grunnleggende mot måten vi har lært oss å løse konflikter på. Som er at vi skal legge alle synspunkter fram, akseptere uenighet og diskutere oss gjennom sakene, fra ulike innfallsvinkler.
Dette gjør vi både for å belyse saker som kan danne grunnlag for politiske beslutninger, men også for å øke sjansene for å treffe på en slags konsensus alle kan leve med, slik at ikke fellesskapet går opp i limingen. Det finnes selvfølgelig ikke noe endelig fasit eller svar. Men dette er uansett en evig prosess som må vernes om. Og prosessen har faktisk en stor verdi i seg selv. Den er konfliktdempende, og i det brede ytringsrommet som oppstår er sjansen for å finne gode løsninger alltid størst. Men den forutsetter at alle kan få slippe til.
Les også: Dette er den bilen vi ville valgt om vi vant en milliard (+)
Det mange benekter, er at dette allerede på en snikende måte undertrykker den åpne samtalen i Norge. Det er allerede mange som ikke våger å ytre seg om kontroversielle saker. Redselen for å bli stemplet, tillagt meninger, og tolket i absolutt verste mening er allerede til stede. Hvis det fortsetter å spre seg, risikerer vi at det blir en reell trussel mot den åpne samtalen og det frie samfunnet.
Det finnes en indre logikk i den nye ideologien som utfordrer politikk, universiteter og medier, også fra innsiden. Den prinsippfaste og modige motstanden fra Trine Skei Grande er noe vi alle kan lære av.