At hun er fryktløs og uredd blir stemplet som «bråkete». Det er en klassisk hersketeknikk i politikken.

Egentlig er Hadia Tajik blitt en viktig stemme i norsk offentlighet mot alle odds.

Bare tenk over det: hun er barn av innvandrere, vokste opp i en bygd på Vestlandet og kom til Oslo for å jobbe uten noen «mektige venner».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Hun hadde ingen ordførerpappa eller stortingsrepresentantmamma å spørre om råd. Faren var sveiser og moren drev butikk. De er sikkert fine folk, men jeg antar at de ikke hadde mye greie på hvordan man driver politikk.

Det forteller meg hvilken vei Tajik har gått, når hun etter bare 140 dager som arbeidsminister markerte seg som en av de beste siden 1970-tallet. Mens Thorbjørn Berntsen var arbeidsmiljølovens far, er Tajik den som har lagt fram de største reformforslagene på dette området siden, og dermed bidratt til å gi arbeidsfolk i dag mer trygghet.

I ulike sammenhenger har jeg hørt Tajik fortelle om oppveksten sin. At fritidsklubben i den lokale bygda var «off limits» fordi der var det dansing og gutter. At hun ikke fikk ha kjæreste da hun vokste opp, og at hun hjemme møtte en klar forventning om at hun bare kunne gifte seg med en muslim.

Jeg har møtt mange jenter som har levd med samme type begrensninger, og vet at det kan være en stor emosjonell byrde å bære ved siden av alt det utdanning og arbeid også krever. Likevel har hun klart å komme seg til toppen av det norske samfunnet, som statsråd to ganger i to ulike regjeringer, før hun har fylt 40 år.

Les også: Over én million nordmenn mener kvinnedagen ikke trengs: – Mange vet ikke hva feminisme betyr

Jeg tror ikke alle begriper hvor lang den veien må ha vært. Hun har ikke bare brutt glasstak – hun har knust hele bygget.

Som politiker har hun vist seg enestående modig og resultatorientert. Jeg vet ikke når jeg la merke til henne først, men kanskje var det da hun i 2015 sa at man trenger et forbud mot barnehijab, og var krystallklar i argumentasjonen:

«Det er seksualisering av unger».

Veldig få tør å snakke slik. For mange har listet seg rundt fenomenet med småbarn som blir ikledd voksne kvinners plagg av frykt for å såre noens religiøse følelser.

Her kan du lese flere kommentarer av Sarah Gaulin

Men Tajik viser at hun forstår at barn er barn, enten de tror på Allah eller ingenting, og må få den samme friheten uansett.

Senere har jeg forstått at hun var i gang med et prøverørsforsøk da hun sto fram som Arbeiderpartiets sjefforhandler under krisepakkeforhandlingene under koronapandemien våren 2020. Det var forhandlinger som resulterte i at arbeidsfolk, lærlinger og selvstendig næringsdrivende som ikke lenger kunne jobbe på grunn av nedstengninger fikk bedre utbetalinger enn de ellers ville fått.

Det har vært viktig for mange kvinner at hun har vært åpen om at hun har endometriose, en tilstand som gjør det vanskelig å få barn og er forbundet med store smerter.

Ufrivillig barnløshet er en sorg mange bærer. Tajik var med på å gi den et ansikt, da hun åpent fortalte om mislykkede prøverørsforsøk og frykten for å aldri kunne bli mor på Lindmo på NRK for noen år siden.

Da hun var saksordfører for saken om ansettelsen av ny sjef for oljefondet, utformet hun kravene om at Nicolai Tangen ikke kan ha eierskap eller interessekonflikter som kan svekke tilliten til Norges Bank.

Mens hun jobbet med dette fikk hun de første symptomene på blodpropp i lungene, da hun endelig var gravid. Etter en kort sykehusinnleggelse med det som var en livstruende tilstand, kom hun tilbake på jobb og lagde ferdig Arbeiderpartiet alternative budsjett med en stadig større gravidmage.

Les også: Kjønnskvotering er et dask i trynet til alle kvinner som vil oppnå ting på egen hånd

Dette har gjort sterkt inntrykk på meg. For jeg ser ikke bare en strategisk forhandler, en imponerende parlamentariker, og en ansvarlig finanspolitiker.

Men også en kvinne som har våget å være offentlig åpen om det hun selv har kalt «en lenge pågående livskrise» som årene som ufrivillig barnløs var. Og som har styrke og vilje til å klare begge deler samtidig.

Jeg ser at noen nå har startet å klistre merkelappen «bråkebøtte» på Tajik. Det blir sagt at hun ikke er «samlende», og derfor ikke bør være i ledelsen av Arbeiderpartiet.

At hun er uredd og tør å stå for noe til tross personlige omkostninger, viste hun da metoo-oppgjøret i Arbeiderpartiet måtte tas. Men å stå opp mot maktmisbruk og for de svakeste, har vel alltid vært et kjennetegn på Arbeiderpartiets verdier.

Når ble det plutselig «bråkete» å stå på riktig side av historien, og ta en kamp for de som behandles dårlig? Når ble det «splittende» å gå i krigen for rettferdighet og menneskeverd? Er det ikke nettopp slike politikere som har gjort Arbeiderpartiet til det ledende partiet i Norge?

Jeg vil mye heller ha en politisk leder som tør stå for noe, enn en som lister seg omkring for ikke å få uvenner noen steder.

Det er lett å være samlende. Da gjelder det bare å holde kjeft eller si unnvikende ting når vanskelige saker kommer opp. De som satt stille som mus da metoo foregikk er det ingen som husker. Og hva vet jeg, kanskje har de sentrale posisjoner i dag.

Les også: Liten støtte til Hadia Tajik som nestleder

Tajik, derimot, blir fortsatt straffet for å ha stilt seg på varslernes side, ved at hun visstnok blir assosiert med «bråk».

At Tajik klarer å skjære gjennom og vise vei i vanskelige saker er en styrke, ikke en svakhet. Hvis hun var mann ville vi kalt henne en «kraft» og en «slugger», ikke en «bråkebøtte».

Forstå dobbeltmoralen den som kan.