* Denne kommentaren er også publisert i Morgenbladet.

En av de underlige diskusjonene den siste tida handler om Sløseriombudsmannen – en anonym Facebook-side der opphavsmannen nå har stått fram som investoren Are Søberg. Her raljerer han over offentlig støttet kunst og annet han mener er sløsing med fellesskapets midler.

Først en presisering:

Nettavisen har siden 2016 delt ut Sløseriprisen sammen med Skattebetalerforeningen. Av vinnere kan nevnes stortingsgarasjen, røntgensystemet til Helse Sørøst (nå skrotet) og NAV-støtte til folk på rømmen fra politiet.

Sløseriprisen har ingenting med Sløseriombudsmannen å gjøre.

Begge har imidlertid gitt oppmerksomhet til kunstneren Vegard Vinge, blant annet kjent for å sprute maling ut av rumpa. Han var kandidat til Sløseriprisen i fjor, men ble slått av ordførere med nye, blanke ordførerkjeder til 3,6 millioner kroner.

Les også: Spruter maling ut av rumpa. Får 37 millioner i kunststøtte

Noen blander dette sammen, kanskje for å skape «gode nok» fiendebilder. En av dem er kulturforsker Ine Therese Berg, som i forrige nummer av Morgenbladet er redd for at Sløseripris-juryen, fordi de interesserte seg for Vinge i fjor, ikke skjønner at de «løper Frp og Liberalistene sitt ærend».

Jeg tror at skepsisen til såkalt «uforståelig» kunst favner bredere enn som så. Derfor en presisering til:

Jeg kan ikke snakke for juryen til Sløseriprisen (der forøvrig også den sosialdemokratiske tenketanken Agenda er med). Men jeg er tilhenger av offentlige tilskudd til kunst. Både som starthjelp for ferske utøvere, og for å sikre kunst vi ikke liker. For dette kan sikkert Ine Therese Berg og jeg være enige om:

En av kunstens viktigste oppgaver er å forsøke å se ting fra nye vinkler, fortelle oss ubehagelige sannheter, og å provosere.

Så skal den selvsagt også glede oss og forføre oss. Det jeg har problemer med å forstå, er at når kunstnere lykkes med ambisjonen om å provosere, så skal de ha seg frabedt at noen reagerer.

De vil gjerne provosere, men tåler ikke at noen blir provosert.

Vinge, for eksempel, når han er «jackass» og maler med rumpa, vet selvsagt godt at det er et sterkt virkemiddel. Han forventer at publikum reagerer. Det verste som kan skje ham er jo om folk gjesper blasert og tenker at det skulle vært en anelse mer grønnskjær i rumpemalingen.

Det rareste er likevel når kulturforskeren snakker om en «kunstfiendtlig norsk offentlighet», og hevder at «På andre politikk-områder er det utenkelig at politikere og offentlige stemmer uttaler seg om saksområder de overhodet ikke har satt seg inn i».

Min erfaring er motsatt:

Norge har en av de mest generøse støtteordninger for kunst i verden. Og vi diskuterer alt mulig vi ikke har greie på hele tida. På alle områder.

Vi diskuterer bompenger og sykkelfelt så fillene fyker og trærne faller. Vi skjeller ut Lambda og Nasjonalmuseet, og vi skjeller ut landslagssjefen. Det eneste feltet hvor bare fagfolk uttaler seg, er korona – og da tenker jeg særlig på alle vaksine-ekspertene på Facebook.

Mitt poeng er at det er få områder som skjermer seg fra folkelig kritikk i større grad enn den «seriøse» kunsten – ofte gjennom hersketeknikker fra kulturforskere som gjerne forteller oss hvilke kvalifikasjoner de har, som vi andre ikke har.

Les også Erik Stephansen: «Ways of seeing»: Nå må du be om unnskyldning, Erna

Derfor kvier folk seg ofte for å kritisere noe de ikke uten videre forstår, eller som kanskje rett og slett er dårlig. Men som de selvsagt har akkurat samme demokratiske rett til å diskutere som alt annet.

Skepsisen eller undringen kan derfor ofte komme til uttrykk i form av raljering, hån – eller latter. De fleste kunstnere jeg kjenner forstår denne mekanismen. Men ikke alle, og slett ikke alle medspillerne deres.

Derfor har vi lov til å fortsette å le av kunst vi ikke forstår. Kanskje burde vi le enda mer. Den retten må også gjelde for investorer.