En trenger ikke være veldig kjent med Atle Antonsens form for humor for å skjønne hva han forsøkte seg på da han rettet oppmerksomheten mot Sumaya Jirde Ali en oktoberkveld ute på byen.

Komikeren som er godt kjent for sketsjer der han brøler absurde ting i en sint stemme bestemte seg tilsynelatende for å ta på seg rollen som en stereotypisk rasist – en rolle Ali ser ut til å ha gitt ham.

Foranledningen til dette ser ut til å være at Ali antydet at Antonsen hadde kommet med en rasistisk «mikroaggresjon» da han tullet med henne ved å snakke engelsk. Antonsen vet hvem hun er og at hun snakker norsk, så denne antydningen fremstår unødvendig til forkleinelse for Antonsen.

Les også Erik Stephansen: Dette. Er. Ikke. Greit.

Når Antonsen roper at hun skal holde kjeft og at hun vet veldig godt hva hun gjør, henviser han antageligvis til antydningen om at han har gjort noe rasistisk ved å anta at hun ikke kan norsk. Det som skjer etterpå forsterker denne tolkningen.

«Hvis det er det du prøver å si, da kan jeg like godt …» skal Antonsen da ha sagt, før han startet med de absurde utsagnene om at Ali er for mørk til å være på utestedet.

Burde latt det passere

I sin sammenheng kan dette tolkes som at Antonsen mener at Ali har anklaget ham for noe rasistisk, noe han er uenig i, så derfor kan han like godt gå fullt inn i rollen som rasisten Ali tydeligvis mener at han er for å latterliggjøre anklagen imot ham.

Her fremstår Antonsen ynkelig opptatt av å beskytte sitt ego, uansett hvor irriterende og unødvendig uriktige beskyldningene om rasisme måtte være.

At bemerkningen kommer fra en kjent antirasist hvor rasismeanklagene sitter løst, burde medført at Antonsen bare lar det hele passere – men det klarer han ikke.

Antonsen drar forsvaret av seg selv altfor langt, blir fysisk og gir seg ikke, selv når latterliggjøringen ender i et enormt mageplask. Det er hans drøye og truende måte å forsøke å forsvare seg på som burde få fokuset, ikke det mislykkede forsøket på humor.

At han går så drøyt til verks med akkurat dette temaet overfor akkurat Ali, kan tyde på at han innbilte seg et carte blanche i egenskap av å være den han er, og at ingen ville finne på å tolke dette som ekte rasisme.

Ali skriver noe av det samme, at Antonsen er «en mektig mann som ikke engang fremmede mennesker tør å si imot» og at han «er vant til å være i midtpunktet, vant til å kontrollere situasjoner og samtaler».

Dessverre velger hun å gå inn på rasisme-sporet, til tross for at det etter noe betenkningstid burde vært åpenbart hva Antonsen drev med, og at det ikke var ment slik på alvor.

Er selv i tvil

Ali innrømmer dette selv, da hun skriver at «kanskje var det en mislykket vits» og at han kanskje ikke mente det bokstavelig.

At hun ble redd og fortsatt er preget av hendelsen, er hovedsakelig utløst av Antonsens atferd, ikke hans ord. Han tok tak i henne, brukte sin fysiske størrelse til å dominere henne og ropte høylytt. Disse tingene er skremmende oppførsel uavhengig av hvilke ord som falt.

Les også Elin Ørjasæter: Jeg ville ha vekk rasismeparagrafen. I går måtte jeg gå en runde med meg selv

Hun skriver også at Antonsen tidligere har sendt henne en støttende melding på Facebook, og at hun fram til denne hendelsen har respektert ham og vært venner med ham på Facebook. Det er lite forenelig med at han skal ha protorasistiske meninger om hvor folk med en bestemt hudfarge har lov til å oppholde seg.

At Ali selv er i tvil om hvorvidt dette var rasistisk ment, bør tillegges vekt av påtalemyndigheten ved vurderingen av denne saken.

Om man skal anmelde noen for brudd på forbudet mot hatytringer bør man ikke være i tvil om at det er det som har hendt.

Hun har en sterkere sak når det gjelder hans hensynsløse atferd og krenking av hennes privatliv.

Later som det er troverdig

En anmeldelse av en åpenbar men mislykket parodi som hatytring kan være med på å svekke legitimiteten til denne lovparagrafen ytterligere, ved at terskelen for å bli anmeldt og dømt for dette begynner å skli ut i det parodiske. At Ali nå lufter saken offentlig før den er ferdig behandlet hos påtalemyndigheten kan også skape et uheldig press på dem til å ta ut siktelse slik at de ikke beskyldes for å ikke ta «rasismen» på alvor.

Dette sporet fører også samtalen vekk fra et mer egnet tema: Antonsens ufyselige oppførsel mot flere, i tro om at han er for stor til å bli tatt for det.

Antonsen har vært involvert med slikt tidligere, mot andre offentlige personer, og mot daglig leder av en bar hvor han er medeier. Det har kommet fram andre påstander om at Antonsen har gjort lignende mot andre i fylla, blant annet mot en person som sitter i rullestol.

Les også: Atle Antonsen til Burøe: - Unnskyld

Antonsen har allerede meldt at han må ta et oppgjør med seg selv rundt bruk av alkohol og hvordan han oppfører seg mot andre når han har drukket. Hvis vi lar debatten handle om rasisme, kan det utløse en følelse av urettferdighetsfølelse hos Antonsen og forvitre intensjonen hans om å ta et oppgjør med seg selv. Man våkner ikke plutselig opp en dag og mener at folk med mørk hud ikke har noe på et utested å gjøre.

At en mann som har vært i offentligheten store deler av sitt voksne liv plutselig inntar et så grunnleggende rasistisk menneskesyn uten tidligere spor av det, faller på sin egen urimelighet. Likevel later mange nå som om dette er troverdig.

Risikerer å umuliggjøre det beste verktøyet mot rasisme

Når mennesker opplever seg urettferdig kritisert blir de opptatt av å forsvare seg selv fra denne kritikken, ikke å gå i seg selv om andre relaterte forhold som de i større grad kan akseptere at stemmer.

Antonsen kan ikke bare gjemme seg bak alkoholen i denne saken, da han tydeligvis må jobbe med hvordan han tar imot kritiske bemerkninger, noe han kanskje ikke er vant med.

Det stemmer nok også at han lever litt for mye i sin verden av drøy humor, og at dette sklir inn i virkeligheten der det virkelig ikke passer seg. Å brøle mot en yngre kvinne kunne kanskje fungert i en sketsj under visse forutsetninger, men ikke i hverdagen i helt andre omstendigheter.

Hvis vi nå bruker denne saken til å plassere parodiering av rasisme inn i båsen av ulovlige hatytringer, risikerer vi å umuliggjøre et av de beste verktøy vi har for å motarbeide rasisme, nemlig latterliggjøring.

Men kanskje ikke i fylla…

Les mer fra Norsk debatt