Han var en skikkelig apparatsjik, med flere års økonomiske og politiske studier bak seg i både Moskva og Øst-Berlin.

Karrieren i Partiet gikk riktig vei, helt til Erich Honecker i 1971 kom til makten – og forviste en respektløs kritiker til Dresden, altså det svarteste Sachsen.

Som 1. distriktssekretær hadde han stort sett all makt. Mange andre benyttet en slik posisjon til å bo herskapelig og å føre en utsvevende livsstil.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Treroms leilighet

Men Modrow flyttet med kone og to barn inn i en vanlig treroms leilighet – og utmerket seg ikke minst med personlig beskjedenhet i kombinasjon med at han alltid hadde et øre for Den lille mann.

Folk forteller fortsatt om hvordan han var den eneste de turte å snakke til, som de kunne stoppe på gata for å be om hjelp av alle slag.

Da Honecker og hans bande hadde kullseilt sitt DDR-prosjekt og Muren hadde falt, var Hans Modrow den som ble bedt om komme tilbake til Berlin for å redde restene av arbeider- og bonde-paradiset.

Han blir gitt æren for å – under et ekstraordinært landsmøte i desember 1989 – ha hindret kommunistpartiet i å oppløse seg selv. I stedet ble SED til PDS, som senere skulle skifte navn til Die linke.

Behandlet nedlatende

Regjeringssjef Modrow manøvrerte DDR gjennom de turbulente månedene frem til det første – og eneste – frie valget 20. mars 1990.

Under minnestunden hans ble det også snakket om hvilken ufattelige arroganse de vesttyske politikerne møtte sine østtyske kolleger med.

Hans Modrow glemte aldri den nærmest foraktelige måten som Helmut Kohl behandlet ham på, da han og hele regjeringen hans i januar 1990 ble invitert på offentlig besøk hos den vesttyske regjeringen i Bonn.

Etter gjenforeningen, ble det slått fast at uten Hans Modrows kloke måte å omgås med de digre demonstrasjonene som fant sted i månedene og ukene før Murens fall, kunne det lett ha endt i forferdelse – hvis bare en av politifolkene hadde gitt seg til å skyte.

Her kan du lese flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

Og det ble konstatert at den tidligere tilhengeren av perestrojka, glasnost og Mikhail Gorbatsjov, ikke lenger likte noen av delene.

Han hadde håpet å kunne beholde DDR med en slags selvstendighet i union med den vesttyske Forbundsrepublikken.

Men for slike tanker var det liten forståelse å finne verken i Moskva eller Bonn.

Dømt

Også Hans Modrow måtte etter gjenforeningen finne seg i å bli tiltalt og dømt for sin medvirkning til valgfusk i DDR.

Han slapp – i motsetning til flere av de andre toppfolkene – unna med betinget fengsel.

Kommunistpartiet som han i 1989 hadde reddet fra harakiri, skulle bli en mangeårig og innflytelsesrik aktør i Forbundsdagen, i de østtyske delstatsparlamentene og rundt om i kommunene.

Modrow satt en periode i Bonn før han i stedet ble valgt inn i EU-parlamentet.

I motsetning til mange av sine tidligere kamerater, søkte Modrow kontakt til vesttyske politikere fra alle partier. Han var både nysgjerrig og utstyrt med et åpent sinn.

Da Rut Brandt i 2006 ble båret til graven, fikk jeg til min overraskelse plutselig se Hans Modrow komme ut fra kirken i Berlin-Zehlendorf.

Det sto i en avis at de to hadde møtt hverandre under en festlig anledning i den norske ambassaden i Berlin, og siden holdt kontakten. Gjensidig sympati, så å si. Og DET passet også godt med norskfødte Ruts væremåte.

Les også: Hamarjenta som ble tysk dronning: Når får vi en Rut Brandt Plass?

Gamle garde

Under tirsdagens minnehøytidelighet i Berlin, var 300–400 venner og bekjente – mange fra den veldig tilårskomne garde – møtt frem, sammen med de viktigste fra partitoppen.

Modrow måtte de siste månedene av livet sitt være vitne til hvordan Die Linke for tiden holder på å bryte fullstendig fra hverandre.

Velgerne er på vill flukt og bekymringen for at stemmefiskeren Sarah Wagenknecht skal bryte ut og starte sitt eget «folkeparti» for det ekstreme venstre og det ekstreme høyre ligger som en klam hånd over Die Linke.

Mange innsidere frykter at en slik utvikling vil knekke ryggraden på det fra før sterkt svekkede partiet.

De viktigste deltakerne i spillet – og kampen i kulissene – befant seg i salen.

Jeg så Sarah Wagenknecht forlate stedet et par minutter før arrangementet var over. HUN skulle i hvert fall ikke snakke med noen. Det samme gjaldt vel for partiets populære konfliktløser – Gregor Gysi – som forsvant ut en sidedør rett før det sosialistiske eldrekoret var ferdig med siste vers.

Les også: Fattiggutten som klatret høyt og falt dypt

Tapte valget

På første benk befant Gerhard Schröder seg – ekskansleren som solgte seg selv til Putin med hud og hår.

Han så ut til å finne seg godt til rette i selskap med et par av de viktige gutta fra DDRs storhetstid.

Under det frie valget 20. mars 1990, gikk kommunistene – med sitt nye partinavn – på en grusom smell.

Modrow hadde ikke annet valg enn å trekke seg tilbake, og å overlate roret for de siste månedene før gjenforeningen til en kristeligdemokratisk kollega.

Mannen var faktisk statsminister i en tysk stat, men DDR-tiden har i løpet av de siste 33 årene gått i glemmeboka.

Det ville likevel vært kledelig, hvis dagens regjering hadde sendt noen kjente fjes – om ikke for annet, så for å hylle han som hindret et blodbad og bidro til at de to tyske statene kunne slås sammen uten alt for voldsomme sverdslag.

Dessuten var han en sympatisk kar.