I dag er Samefolkets dag, en dag som blir markert og feiret over hele landet – blant annet med kongen til stede i Oslo rådhus.

Men det er bare å rydde plass til videre kamp for urfolkenes rettigheter i Norge utover våren.

Det er mer enn 40 år siden det store slaget om Alta-vassdraget. Etter den tid har både kong Olav (under åpningen av Sametinget i 1989) og kong Harald (i 1997) beklaget overgrepene og uretten den norske fornorskningspolitikken har påført det samiske folket helt siden 1800-tallet.

Og det kommer mer:

I juni legger Sannhets og forsoningskommisjonen fram sine funn. Kommisjonen ble opprettet allerede i 2018 for å granske uretten som er gjort overfor samer, kvener, norskfinner og skogsfinner.

Og etter seks år varsler kommisjonsleder Dagfinn Høybråten at det da vil bli lagt fram flere mørke deler av norgeshistorien som tidligere ikke har vært avdekket.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Den tidligere KrF-lederen sier til VG at Norge ennå ikke har tatt et ordentlig oppgjør med overgrepene mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner.

Han sier også at fornorskningen foregår fremdeles.

Som en forsmak på kommisjonen anbefaler jeg en tur på kino:

Storfilmen «Ellos eatnu – La elva leve» av Ole Giæver forteller ikke bare om kampen rundt Altavassdraget på 70- og 80-tallet. Den gir først og fremst innsikt i hvordan samisk identitet er blitt ydmyket på forskjellig vis, og hvordan mennesker reagerer ulikt på de mer eller mindre åpne eller skjulte fornedrelsene.

Dette er ingen filmanmeldelse, det må likevel være lov å si at den samiske artisten Ella Marie Hætta Isaksen gjør en sterk og troverdig innsats i å menneskeliggjøre hovedpersonens gradvise forandring.

Regissør Ole Giæver selv ga på premieren fredag uttrykk for at han som fornorsket same var usikker på om filmen er samisk nok.

Det er ikke jeg i stand til å vurdere. Men personlig ble jeg glad og positivt overrasket over at filmen i så liten grad fokuserer på Folkeaksjonen og de andre norske aksjonistene sørfra, som ofte ellers har fått dominere de smått heltemodige historiene om kalde netter, bøter og sivil ulydighet der inne på Finnmarksvidda.

Her er det viktig å huske at forbudet mot å snakke samisk i friminuttene på skolen ikke ble opphevet før i 1959. Latterliggjøring, utfrysing, fornektelse og skam fortsatte i flere tiår etter det, og eksisterer også i dag.

Det får vi nok høre mer om i juni.

Les også: Alta-aksjonistene tok grunnleggende feil

Så er det selvsagt mange lyspunkter, og her var kampen om Altavassdraget utvilsomt et viktig vendepunkt i norsk og samisk historie.

Opprettelsen av Sametinget skjedde få år etterpå, og gradvis har det gått framover. Så sent som i fjor høst hadde det nyopprettede Kvääniteatteri, Det kvenske teateret, premiere på sitt aller første stykke – «Det usynlige folket».

Samtidig er enkelte konflikter fremdeles vonde og levende:

Repparfjorden har vært en verkebyll i en årrekke, og det samme er striden om reindriftssamenes beiterettigheter.

Sentralt her står den andre delen av Høybråten-kommisjonens navn. Den skal ikke bare legge fram sannheten om overgrep og urett etter mal av Desmond Tutus etter-apartheid-kommisjon i Sør-Afrika.

Den skal også legge fram forslag til forsoning – tiltak som kan bringe konfliktnivået mellom majoritets- og minoritetsbefolkningene ytterligere ned. Her tipper jeg at ulike kulturtiltak vil stå sentralt.

Innsikt og forståelse kommer ofte aller først, før andre konkrete tiltak, og da er det lite som kan måle seg med musikk, litteratur, teater eller film, med «Ellos eatnu – La elva leve» som ferskt og strålende eksempel.

Inntil videre får vi nøye oss med å si Lihkku beivviin – gratulerer med dagen.