Vi er nok mange som fra feriedistanse har fulgt sommerens føljetong om Ytringsfrihetskommisjonen:

Om Begard Reza som trakk seg fra den regjeringsoppnevnte kommisjonen med brask og bram, fordi hun mente å ha hørt grove og seksualiserte vitser om transpersoner og metoo-aktivister fra kommisjonsmedlemmer, og fordi den hadde invitert inn «rasister og hatpredikanter» som eksperter på ytringsfrihet.

Reza, som er generalseksretær i Salam Norge - organisasjonen for skeive muslimer, hevdet også at hun hadde varslet om vitsingen til kommisjonsleder Kjersti Løken Stavrum, som på sin side benektet å ha hørt noe slikt varsel. * (se note nederst).

Utløsende faktor for bråket var Ytringsfrihetskommisjsonens invitasjon til den såkalte Sløseriombudsmannen, alias Are Søberg, for å være med på et innspillsmøte. Ifølge Reza og andre kritikere står han bak sjikane og mobbing, som igjen skal ha ført til grove hatmeldinger og drapstrusler mot kunstnere.

Så må vi ta med at flere debattanter i sommer har etterlyst eksempler og fakta:

Hvilke stygge vitser var det snakk om, hvor skjedde det, og hvem fortalte dem?

Og hvilke alvorlige trusler har Sløseriombudsmannen indirekte medvirket til? (Her har til og med kunstner Morten Traavik utlovet dusør på 100.000 kroner til den som kunne påvise en slik lovstridig trussel, uten resultat).

Men på fredag, før helgen, detonerte bomben - om enn på en annen måte enn tenkt:

I et innlegg i kulturavisen Subjekt skriver sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness om beskyldningene han og et annet kommisjonsmedlem har hatt hengende over seg i hele sommer.

I begynnelsen av juli ble nemlig Rolness kontaktet av VG, med tilbud om samtidig imøtegåelse av beskyldninger i en hittil upublisert kronikk. Forfatter av kronikken var Begard Reza, og Rolness siterer fra det upubliserte materialet:

«Allerede under det første kommisjonsmøtet, på Deichman Bjørvika 9. juni 2020, opplevde jeg at transpersoner ble latterliggjort av Kjetil Rolness og NN [anonymisert av artikkelforfatter]. Det var i en toalettkø under en pause at disse høylytt utbasunerte seksualiserte og objektifiserende [sic] kommentarer om transpersoner og deres underliv.»

Vil du ha meninger fra Norsk debatt rett i lommen? Abonner på nyhetsbrev her!

Rolness skriver at han og den andre personen lett himmelfalne tok kontakt og spurte hverandre: Skjønner du hva hun snakker om? Hadde de, i et ledig og lystig øyeblikk, sagt noe som kunne tolkes i denne retning?

Nei, svarer Rolness selv. Ingen av dem fattet noe av påstanden. De kunne ikke engang huske å ha stått i dokø sammen.

Hvor Reza befant seg, eller hvordan hun overhørte den påståtte vitsingen, sier hun ikke noe om. Men hun fortsetter:

«Jeg kjente angsten og kvalmen slå i magen. Jeg levde selv sju år av mitt liv som transperson, nå identifiserer jeg meg som ikke-binær. 2020 var året jeg mistet tre nære venner i selvmord på grunn av at de var transpersoner som ikke orket mer. Som jeg påpekte i min første VG-kronikk: Vold og hat mot lhbtqi+-personer er ikke en teoretisk øvelse for meg. Jeg ble derfor helt satt ut av at noe slikt kunne skje under arbeidet i en statlig kommisjon som skulle behandle ytringsfrihet. Heldigvis fikk jeg umiddelbar støtte fra et annet kommisjonsmedlem som også var til stede.»

I sitt svar til VG skrev Rolness at han stilte seg uforstående til den beskrevne krenkelsen på Deichman. Han skrev også at han «ikke pleier å heve stemmen i dokøer, mener lite om andres underliv, og har skrevet en bok med hyllest til skeive kunstnere».

LES OGSÅ: Den frie kunsten og dobbeltmoralen

Den andre som ble uthengt, var like kategorisk som Rolness i sitt svar til VG:

«Dette er en absurd og ulykkelig situasjon. Det er helt ukjent for meg og ikke til å tro at jeg i en toalettkø skal ha deltatt i en samtale som var nedsettende om andres legning. Dette skal ha skjedd for 13 måneder siden. Jeg fikk verken den gang eller senere noen reaksjon fra noen på noe jeg skulle sagt i den retning som blir påstått. For øvrig: Jeg støtter Prides menneskesyn, og gikk selv i parade i fjor. Jeg viser ellers til Kjersti Løken Stavrum og uttalelser fra henne.»

For heller ikke kommisjonslederen gikk fri fra beskyldningene. Ifølge Rolness fikk Løken Stavrum denne beskyldningen å svare på fra VG:

«Hun [Begard Reza] påstår at det var en episode med Kjetil Rolness og NN som snakket nedsettende om transpersoner og deres underliv på det første kommisjonsmøtet. Hun skriver at hun varslet deg raskt om hendelsen, som hun sier påførte henne angst og ubehag. Hun skriver at du mumlet noe og feide det vekk, og at varselet aldri ble loggført. Slik har hendelsen derfor aldri skjedd, ifølge kommisjonens papirer (…) Uttalelsen sier alt om måten Stavrum og flere av kommisjonsmedlemmene forholder seg til mitt arbeid, min virkelighet og min ytringsfrihet.»

Stavrum svarer i sin imøtegåelse til VG at hun aldri har fått noen beskjed om hendelsen, verken fra Reza eller fra andre medlemmer: «Ingen av dem har tatt kontakt om noe som skal ha blitt sagt i toalettkøen i juni i fjor.»

Da skulle vi kanskje tro at VG la vekk saken?

Men neida. 11. juli svarte journalisten til Rolness at de fremdeles jobbet med «kartlegging av detaljene rundt det som skal ha blitt sagt». Og to dager senere fikk Rolness tilbud om å imøtegå en flunkende ny påstand.

Og det er nå det virkelig tar av:

«Rolness begynte å snakke om sitt eget kjønnsorgan. De viste frem sine kjønnsorganer, under klærne, for å «dokumentere» at de var/ikke var transkvinner. Jeg ble helt satt ut av at noe slikt kan skje under arbeidet i en statlig kommisjon.»

Skriver altså Begard Reza.

Om du lurer på hvordan Kjetil Rolness reagerte på den nye påstanden, anbefaler jeg å lese hans kommentar i Subjekt i sin helhet. At han var overrasket og avfeide det som «komplett galskap» er lett å forstå, siden dette var tredje versjon av hendelsen.

Det er også lett å sette seg inn i hvilken påkjenning det har vært å ha slike beskyldninger hengende over seg en hel sommerferie.

LES OGSÅ: Varsler om alvorlige overgrep i scenekunst-miljøet

Det går likevel an å si at historien er avklarende:

Av reaksjonene på sosiale medier i helga er det tydelig at nå er verkebyllen på sett og vis sprukket. Ingen ved sine fulle fem tror et øyeblikk på en historie om voksne medlemmer av en statlig kommisjon som skal ha stått i en dokø i edru tilstand og vist fram kjønnsorganene til hverandre (under klærne) mens de fortalte grove vitser om transseksuelle.

Det er altså mest nærliggende å tro at historien er oppdiktet. Den utrolige historien om hva som skal ha skjedd i Ytringsfrihetskommisjonen var nettopp det - utrolig.

Hva som er bakgrunnen, hvilke personlige hendelser som ligger bak, kan vi bare spekulere i.

Vi kan også bare spekulere i hvilke andre påstander som er oppdiktet, og hvilke andre kritikkverdige hendelser eller påståtte trusler på kunst- og kulturfeltet som er fabrikkert for å skade eventuelle motstandere.

Saken er selvsagt overmåte pinlig. Ikke bare for organisasjonen Salam og deres intetanende medlemmer bestående av skeive muslimer, som trenger all den støtten de kan få.

Men også for de 15 kunstorganisasjonene som tidlig i sommer fullstendig ukritisk støttet de opprinnelige beskyldningene, og ba Ytringsfrihetskommisjonen om å ta dette på det «ytterste alvor».

Noen av dem har tatt betinget selvkritikk, deriblant Forfatterforeningen - etter at veteranen Roy Jacobsen meldte seg ut i protest. Med den siste utviklingen kan vi kanskje regne med ytterligere oppvask.

Men saken er selvsagt særlig pinlig for VG.

Foreløpig har avisen valgt å ikke kommentere saken, kanskje i håp om at den bare skal gli over. Kanskje kan VG unnskylde seg med sommerferie, at saken er håndtert av uerfarne vikarer, men det blir nok for lettvint. Vikarene må vel ha forholdt seg til en ansvarshavende redaktør? ** (se note nederst)

Og nå er det ikke slik at det er første gang norske medier blir presentert for beskyldninger eller påstander som viser seg å være usanne.

Det er tvert om ganske vanlig. De fleste feilaktige beskyldninger blir likevel luket ut - i et vanlig journalistisk arbeid som grovt kan deles inn i tre ulike stadier:

• Beskyldningen kan være så usannsynlig, eller avsenderen så lite troverdig, at den blir lagt vekk umiddelbart
• Påstanden er oppsiktsvekkende, men ikke umulig. Den blir derfor sjekket nærmere - for eksempel ved å høre med andre som har vært til stede
• Deretter kan den anklagede få tilbud om samtidig imøtegåelse. Men også her kan svaret være så godt, eller beskyldningen bli avvist så troverdig, at redaksjonen legger den vekk som grunnløs

I dette tilfellet kan det se ut som om alle de «vanlige» stegene er koplet ut.

Kan det være at historien rett og slett var for god til å legges vekk? At noen i VGs redaksjon nå endelig skulle få noe på den «kontroversielle» Kjetil Rolness? Slik Trond Giske ble tatt ned i den mye omtalte Bar Vulkan-saken?

Det kan vi ikke vite før VG har gitt sin versjon av saken. Noen ny granskingskommisjon kan vi riktignok ikke vente oss, og på den annen side:

Selv om varselklokkene burde ha ringt i VGs debattredaksjon for lenge siden, og selv om saken åpenbart har vært en belastning for både de anklagede og resten av Ytringsfrihetskommisjonen - det er ikke åpenbart at avisen har forbrutt seg mot Vær Varsom-plakaten eller vil bli felt i PFU.

Presse-etikken er nemlig best på å evaluere publisert materiale. Den er ikke så detaljert på de undersøkende sidene ved journalistikken, og det bør den heller ikke være.

Og her var det Rolness selv som, rosverdig nok, valgte å stikke hull på byllen ved å offentliggjøre og tilbakevise beskyldningene i ett og samme byks.

Så kan vi bare tenke oss konsekvensene dersom det var en mindre medievant person enn Rolness som ble utsatt for disse metodene. En som fikk panikk, eller av andre grunner ikke hadde en sjanse til å forsvare seg.

Her bør ikke minst de 15 organisasjonenene ta en ørliten gjennomgang av siste tiders hendelser. Den viktigste lærdommen etter sommerens føljetong om Ytringsfrihetskommisjonen er nemlig denne:

Utrolige historier er som oftest det. Helsetilstanden til demokratiet vårt er avhengig av at slike historier blir luket ut før de får gjort alvorlig skade.

--

* For ordens skyld: Lederen i Ytringsfrihetskommisjonen er gift med Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum. Det er derfor på sin plass å opplyse om at jeg ikke har diskutert denne saken med noen av dem.

** Nettavisen har mottatt følgende tilsvar fra TV-redaktør Rolf Sønstelie i VG, som har redaktøransvaret i Gard Steiros feriefravær:

«VG kritiseres for innholdet i en kronikk vi har valgt å ikke publisere. Ettersom dette dreier seg om upublisert materiale, kommer vi ikke til å gå inn i det konkrete innholdet. Fra VGs side dreier dette seg om helt ordinær kvalitetskontroll.

Når VG mottar en kronikk med sterke anklager, kontakter vi dem som rammes av kritikken for å høre deres versjon. Om det er uenighet om faktum, gjør vi nye undersøkelser. Det kan for eksempel være å kontakte andre som var tilstede. Dette kan ta noe tid, men er standard journalistikk og nødvendig kvalitetssikring. VG gjorde den jobben alle redaksjoner skal gjøre når de mottar kronikker.

VG besluttet tidligere i sommer å ikke publisere kronikken i den form den forelå. Det fikk skribenten tilbakemelding om. Vi ga ikke samme beskjed til Kjetil Rolness. Det burde vi ha gjort. Vi forstår at ventetiden har vært ubehagelig, og en belastning.»