Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Ble fjortisene grovt undertrykt da de fikk sin obligatoriske BCG-vaksine på tidlig nittitall? I teorien er sikkert vaksineplikt en ufrihet - men det er jo smitteverntiltakene vi må leve med i dag òg
Siden pandemien brøt ut har jeg gjentatte ganger skrevet om risikoen for overformynderi og moralisme i myndighetenes håndtering av koronaviruset. Dette er ikke bare viktige prinsipielle spørsmål, det har hatt, og får fortsatt, mye å si for folks liv under pandemien.
At ungdommer ikke får drevet med breddeidrett, eller at kulturarbeidere nok en gang tar smellen, eller at det er fritt fram for masseansamlinger og gale-tilstander på kjøpesentre mens restauranter har fått de facto yrkesforbud - alt dette er politiske beslutninger som må utsettes for samme type maktkritisk analyse som alle andre politiske beslutninger.
Men det betyr jo ikke at det ikke er gode grunner til at to norske regjeringer under pandemien har strammet kraftig til. Jeg tror både helseminister Ingvild Kjerkol og statsminister Jonas Gahr Støre er fullt klar over at restriksjonene og begrensningene de har innført i folks liv har en stor kostnad, det tror jeg også gjelder Bent Høie og Erna Solberg.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
De har likevel landet på at omfattende restriksjoner må til. Med andre ord har de besluttet at unges frihet, titusenvis av arbeidstakeres frihet, og strengt tatt vår alles frihet til å leve normale liv midlertidig må underordnes behovet for å holde kontroll på et svært smittsomt virus, som om det får løpe løpsk vil sette helsevesenet vårt ut av spill.
Etterhvert som pandemien går sin gang, og ikke minst etterhvert som stadig flere er vaksinerte, har den åpne skepsisen til myndighetenes håndtering økt. Senest ut er legene Trude Basso og Eli Anne Emblem Skaug, som i Adresseavisen tar til orde for å «la smitten gå sin gang»: «Akkurat som tenåringsforeldre alltid har gjort, må myndighetene snart våge å gi slipp på kontrollen og la folket forstå at de selv har, og må ta, et personlig ansvar».
Tidligere har Basso i Trønderdebatt vært svært kritisk til å i det hele tatt benytte smittevernloven for å håndtere vedvarende kapasitetsproblemer i helsevesenet. Måtte denne debatten fortsette - en trenger ikke være det minste konspirasjonsteoretisk anlagt for å mene at det har sine sterkt problematiske sider å la seg styre av krisevedtak i årevis.
Et pussig trekk ved den norske koronadebatten er likevel den påfallende sterke enigheten om at én frihet er overordnet de fleste andre. For mens de aller fleste har måttet akseptere sterke inngrep i både skole, arbeid og fritid, er det én form for frihet vi ikke vil røre: Friheten til å ikke la seg vaksinere.
Og jeg forstår argumentene godt: Frivillig vaksinering bygger og ivaretar tillit mellom befolkning og helsemyndighetene. Det er problematisk å tvinge mennesker til behandling som kan ha alvorlige bivirkninger. Og så lenge det er slik, kan en også argumentere med at det er urettferdig å forskjellsbehandle vaksinerte og ikkevaksinerte (en problemstilling som stadig kommer opp i debattene om koronapass - sjelden har vel så mange spaltemetre vært brukt på å diskutere noe som aldri blir noe av. Koronapasset er norsk politikks svar på godsterminalen i Trondheim).
Les også: Gårsdagens koronarestriksjoner holder ikke lenger
Nå advarer flere mot stigmatisering og offentlig uthenging av de ikke-vaksinerte. Trond Åm har skrevet her på Trønderdebatt at det er:
«[…] noe uproporsjonalt ved det voldsomme sinnet som blir rettet mot de uvaksinerte. Selvsagt ville belastningen på helsevesenet ha vært lavere om enda flere lot seg vaksinere. Men det er ingenting som tyder på at nedstengningen ville ha vært unngått selv med 100 prosent vaksinasjonsgrad. Det virker åpenbart at det er strukturelle utfordringer som er den viktigste bakgrunnen for at vi nå står foran nok en nedstengning, og at veien ut ikke bare handler om omikronvirusets oppførsel, men også om strategiske valg basert på de ganske sprikende anbefalingene fra fagmyndighetene. I tillegg har terskelen for inngripende tiltak blitt lavere, i og med at nedstengningen på grunn av omikron er blitt gjort ut ifra et behov fra helsemyndighetenes side om å vite mer om hvordan viruset opptrer. Det ville neppe ha blitt godtatt av politikerne i mars i fjor. Derfor er de ensidige utfallene mot de uvaksinerte et blindspor».
Men her kommer et oppriktig, ikke-retorisk spørsmål: Hva ved vaksinefriheten er det som gjør at den i Norge vektes så mye høyere enn barns frihet til fritidsaktiviteter, bransjers frihet til å holde åpent, og alles frihet til å leve normale, uregulerte liv? For den gjør jo det. Mens terskelen for inngripende tiltak på en rekke områder i samfunnet har sunket siden mars 2020, står én frihet urørt: Friheten til å ikke la seg vaksinere.
Åm har nok rett: Det er godt mulig tiltakene akkurat nå ville vært like strenge selv om alle var fullvaksinerte. Men det er likevel vanskelig å komme utenom at pandemien fortere tar slutt - eller glir over i en mindre farlig, endemisk tilstand, jo flere som lar seg vaksinere.
Like vanskelig er det å komme utenom at uvaksinerte er overrepresenterte blant dem som rammes hardt av koronaviruset - inkludert blant de som legges inn, og blant de som trenger intensivbehandling.
Jeg er blant dem som mener vi alle kunne hatt godt av mer årvåkenhet og myndighetskritikk gjennom hele pandemien, det er likevel litt pussig å bevitne enigheten om at friheten til å bli alvorlig syk av et svært smittsomt virus - midt i en pandemi som påvirker alle samfunnets sektorer og livets faser - bør ha en særegen status.
Men dét har den på et vis i dag. Dette bør mest leses som en observasjon, men er det ikke litt rart å se hvordan vi er villige til å forsvare frivillig vaksine med rent prinsipielle og filosofiske argumenter, mens vi samtidig er enige om at så mange andre friheter må vike for omstendighetene? Så mens folk for n-te gang har de facto yrkesforbud, vår generasjon ungdomsskoleelever går inn i nok et unormalt og trist semester og vi alle til stadighet lever med kvoter for hvor mange vi får lov å omgås, er akkurat vaksinen helt frivillig.
Jeg må innrømme at jeg trenger å overbevises om at dette er helt åpenbart. Vaksineplikt er ikke noe nytt, ei heller i Norge. Få vil hevde at fjortisene var grovt undertrykte da de fikk sin obligatoriske BCG-vaksine på tidlig nittitall.
Koronahåndteringen er et lærestykke i vanskelige avveininger og trasige dilemma der alle handlingsalternativ har svært negative konsekvenser. Derfor kunne jeg godt tenke meg mer debatt om vaksineplikt - med innestemme. Det er godt mulig det klokeste er å fortsette som i dag - men helt åpenbart er det ikke.
Ikke at dette er et argument verken den ene eller andre veien, men: Jeg må innrømme at jeg undres litt over hvorfor vaksineplikt anses som et så mye verre inngrep i folks frihet enn alle tiltakene folk har måttet leve med i to år.
Jeg bare spør, som det heter.