Gå til sidens hovedinnhold

Denne rapporten kan lede oss inn i en skyttergravskrig som koster mer enn den smaker

IEA-rapporten mangler et grunnleggende blikk på sosial endring.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønderdebatt)

Tidligere denne uka kom det Internasjonale Energibyrået (IEA) med en ny rapport som skisserer et veikart for hvordan vi globalt kan omstille oss til et utslippsnivå med netto-nullutslipp av klimagasser innen 2050 og dermed øke sjansene for å unngå mer enn 1,5 grader global oppvarming.

Veikartet er omfattende og griper inn i og på tvers av alle sektorer og dagliglivet vårt, men løser ikke problemene for oss.

IEA har i mange år blitt kritisert for å være for konservative i sine estimater og for å gjøre fossilvennlige vurderinger, blant annet ved å nedvurdere potensialet til solkraft globalt. Derfor er det mange som nå hever øyenbrynene når de i veikartet slår på stortromma for utslippskutt, fornybar energi, energieffektivisering og adferdsendringer.

Her hjemme er det særlig den første politiske milepælen i rapporten som har fått mange journalister til å ta pennen fatt. Rapporten sier at ingen nye olje- og gassfelt bør godkjennes for utvinning etter 2021. Det samme gjelder kullgruver.

Les også: For å redde klimaet må vi slutte å kreve at alt skal bli perfekt

En slik politikk vil selvsagt være en trussel mot norske fossilinteresser. Resten av den omfattende rapporten har imidlertid fått lite medieomtale. I diskusjonen omkring hvordan Norge, Europa og verden bør endres frem mot 2050 for å nå klimamålene, er det likevel her mye av det politiske sprengstoffet reelt ligger.

Frem mot 2030 foreskriver rapporten en todelt satsing. Før 2030 trenger vi ingen nye teknologier for å være i rute til å nå et netto-nullutslippssamfunn. I stedet anbefales en massiv og umiddelbar implementering av alle tilgjengelige fornybare energiteknologier og en kraftig global satsing på elektrisk transport.

Hver eneste dag bør det installeres solkraft tilsvarende verdens største solpark, og den globale vindkraftkapasiteten bør firedobles innen 2030. I tillegg anbefales en storstilt satsing på energieffektivisering både blant husholdningene og i industrien. Rapporten tegner altså et bilde av en energieffektiv fremtid der elektrisitet fra fornybar energi dominerer.

Med denne strategien heller IEA kaldt vann i årene på de som tar til orde for at vi kan energieffektivisere oss bort fra å bygge ut ny kraft. IEA hevder vi trenger mye av begge deler – nå.

For å få til denne massive satsningen setter veikartet sin lit til aktive myndigheter på ulike nivå, og som ved hjelp av strenge forskrifter, krav, standarder, nye markedsmekanismer, utbygging av infrastruktur og god planlegging skal koordinere og lede store private investeringer og konsumentadferd i retning av energieffektive valg, fornybar energi og energieffektiv teknologi.

Les også: Nei, du skal ikke skamme deg over dialekta di

Den andre delen av satsingen frem mot 2030 handler om å øke tempoet i innovasjonsarbeid og teknologiutvikling. Der kuttene mot 2030 kan tas med dagens teknologi, hevder IEA at det fra 2040 vil være behov for store kutt ved hjelp av teknologi som foreløpig er umoden.

Her trengs omfattende forsknings- og utviklingsarbeid, og det må gjøres hurtigere enn det som historisk sett har vært vanlig.

Veikartet identifiserer særlig avanserte batterier, teknologi for produksjon av hydrogen og direkte fangst av CO2 fra lufta som sentrale kandidater for utvikling. Igjen peker byrået på offentlige aktører som sentrale i utviklingen.

Det anslås blant annet at det globalt trengs investeringer på rundt 90 milliarder dollar i forskning og utvikling frem mot 2030 for å få disse teknologiene opp på et nivå som gjør at de kan tas i bruk i stor skala. IEA sier altså at vi ikke bør vente på teknologiske gjennombrudd, men handle nå.

Utover de teknologiske omveltningene legger rapporten stor vekt på de menneskelige sidene ved klimaomstilling. På den ene siden viser rapporten at endringer i menneskelige valg, kultur, livsstil og samfunnsorganisering vil være helt nødvendige.

Her har rapporten en del interessante forslag, som for eksempel å innføre en maksimal fartsgrense på 100 km/t for biler, arbeide for en kultur hvor 19-20 grader oppfattes som en god innetemperatur og redusere kjøttforbruket. Bileierskap bør forsvinne i urbane områder frem mot 2050, og erstattes med bildelingstjenester. Man bør ikke kunne ta fly på turer under en time.

Uten store endringer i hvordan vi lever, hevder IEA, vil omstillingen bli mye dyrere samtidig som det er mer usikkert om vi kommer i mål.

Videre sier byrået at omstillingen må gjøres demokratisk, med aktiv folkelig deltakelse som sikrer legitimitet, og på en måte som både søker å utjevne globale ulikheter, og som kompenserer regioner, bransjer og bedrifter som taper på omstillingen.

Veikartet er interessant som et forskningsbasert tankeeksperiment, og viktig fordi det signaliserer at maktbalansen når det gjelder å legge rammene for energi- og klimadebatten internasjonalt er i ferd med å svinge bort fra fossile interesser. Veikartet synliggjør på en forbilledlig måte hvor omfattende omstillingen vil kunne være på kort og lang sikt. Samtidig er det antakelig vanskelig å bruke som praktisk-politisk rettesnor.

Årsaken er todelt. For det første anlegger rapporten et fugleperspektiv som samler hele kloden under en felles energi- og klimaparaply. Den peker på viktigheten av resultater, men er tilnærmet blind for prosessforståelse. Med dette fugleblikket fremstår kloden som et helhetlig system, hvor policymakers har tilgang på redskaper som kan manipulere alt fra energisystemer til befolkningens holdninger og kultur.

Reell politikk finnes knapt i veikartet, noe som er et paradoks i en polarisert tid. Konflikter, kontroverser og motstridende målbilder er fraværende, og rapporten hjelper oss ikke med å løse opp i mange av de dilemmaene som arbeid med klimaomstilling rent faktisk aktualiserer.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Hvordan skal vi veie forholdet mellom biologisk mangfold, arealbruk og klimagassutslipp? Er det i det hele tatt mulig å gjennomføre teknologi- og samfunnsomstilling i rekordtempo, samtidig som man sikrer reell demokratisk innflytelse?

Rapporten mangler et grunnleggende blikk på sosial endring. Mens teknologiutvikling forstås som resultater av tunge utviklingsprosesser over tid, fremstår adferdsendringer som lettvint respons på nye virkemidler. Her trengs åpenbart også mer forskning.

Fremover må vi kollektivt adressere klimakrisen, håndtere en biomangfoldskrise og økende ulikhet mellom klodens rikeste og fattigste.

IEA peker på behovet for teknologiskifter og adferdsendring. Like viktig fremover blir det imidlertid å eksperimentere med nye former for politikkutvikling, nye typer politiske prosesser som også lar interessemotsetninger komme til overflaten, og å åpne opp for nye former læring og kreativitet.

En viktig del av dette er å la motstand få reell innflytelse over hvordan omstillingen blir gjennomført og til syvende og sist blir seende ut. Om vi ikke tar dette grunnarbeidet på alvor, kan det å blindt følge IEAs veibeskrivelse lede oss inn i skyttergraver som koster mer enn de smaker.

Kommentarer til denne saken