Det er urovekkende at vi fortsetter å være «overrasket» over at norske barn med minoritetsbakgrunn blir ufrivillig etterlatt i utlandet.

Integreringsrådgivere utplassert i fire norske ambassader, Amman i Jordan, Ankara i Tyrkia, Islamabad i Pakistan og Nairobi i Kenya fikk til sammen over 150 henvendelser fra norske barn, de fleste under 18 år, som ufrivillig ble etterlatt i utlandet, eller mer korrekt sagt, foreldrenes opprinnelsesland. Mørketallene er mest sannsynlig store.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det finnes mye forskning på dette feltet. Oslo Economics skrev i 2020 i en rapport at mellom 2016 og 2018 ble over 400 barn og unge bosatt i Norge etterlatt i utlandet mot sin vilje. FAFO har også skrevet en rapport som heter « Migrasjon, foreldreskap og sosialkontroll, på bestilling fra IMDI om dette fenomenet. Konklusjonen er at fire av ti norsk-somaliske ungdommer har opplevd å bli sendt til utlandet (MENA-regionen), mot sin egen vilje.

Et godt nok lovverk

I rapporten «Transnasjonal oppvekst» fra Institutt for samfunnsforskning fra 2014 kommer man fram til de samme tallene og konklusjonene. Mange av de barna som blir etterlatt i utlandet ufrivillig, har også pågående saker i barnevernet.

Dette problemet har norske akademikere, skoleansatte, direktorater, frivillige organisasjoner og politikere hatt kjennskap om i minimum 25 år. IMDi har 60 minoritetsrådgivere rundt omkring i landet. I noen skoler så har de sågar to.

Jeg har vært en av de 60 minoritetsrådgiverne. I løpet av min tiårige periode som minoritetsrådgiver i grunnskole og videregående var en svært viktig del av jobben min å arbeide forebyggende med tematikken «barn etterlatt i utlandet».

Jeg mener at utfordringen ikke bare handler om manglende kunnskap om dette problemet, men i enda større grad om et godt nok lovverk som virkelig virker forebyggende.

Les også: Barn som «plutselig» ikke kan delta på leirskole er det første tegnet

Vi kan bedrive så mye kompetanseheving som vi bare vil. Vi kan utvikle veiledere for skoler hvor lærere får informasjon om hvem de kan kontakte når de får mistanke om når barn er i ferd med å bli sendt ut eller om de ikke er kommet tilbake fra ferie. Vi kan selvfølgelig også jobbe forebyggende ovenfor foreldrene, kommunene, barnevernsansatte og så videre. Men uten et effektiv lovverk, kommer vi til kort.

Hvorfor blir barna sendt ut til utlandet?

Ifølge Integreringsrådgiver, Morten Tjessem kan praksisen med å etterlate barn i utlandet handle om et ønske om å styrke barnas tilhørighet til foreldrenes kultur. Han sier også at det at mange av disse barna har havnet i et dårlig miljø med rus og kriminalitet, kan være en faktor. Den første årsaksforklaringen handler rett og slett om at enkelte av foreldrene fra MENA-regionen frykter at barna deres skal bli «for norske».

Hvorfor skal det å være «norsk» og altså vestlig som noe som er negativt? Denne tankegangen tenderer mot dehumanisering av tolerante grupper som har en annen mening og kultur, og bidrar ikke akkurat til et tolerant, flerkulturelt, mangfoldig og likestilt samfunn.

Denne typen utsagn ville blitt oppfattet som grunnleggende rasistisk om det gikk den andre veien.

De fleste barna det er snakk om er jo født eller oppvokst i Norge. Foreldrene har av ulike årsaker selv valgt å innvandre til Norge. Det at barna blir sendt tilbake til de landene som foreldrene har utvandret fra, høres i beste fall veldig umusikalsk ut.

Mine foreldre innvandret til Norge i 1989. Jeg fikk i løpet av min barne- og ungdomstid heldigvis lov til å utforske og finne ut i fred og ro hvem jeg er. Og den jeg var når jeg var 14 eller 19 år, er ikke den jeg er i dag. Mine foreldre snakket heldigvis ikke ned det norske samfunnet.

Å «leke norsk»

Under min oppvekst var det å «leke norsk» et skjellsord blant oss barn og ungdommer med minoritetsbakgrunn. Det blir fortsatt brukt på skoler der ungdommer med minoritetsbakgrunn er i majoritet.

Spørsmålet man bør stille seg er hvor dette kommer fra. Kan det rett og slett komme fra foreldrene selv og innvandrermiljøet?

Vi har nå opparbeidet oss mye kunnskap og brukt mange økonomiske ressurser på dette feltet gjennom de siste 25–30 årene. Men vi klarer fortsatt ikke å fange opp alle de som blir etterlatt ufrivillig i utlandet.

Les også: Vi møter alt for ofte ofre av negativ sosial kontroll

Et strengere lovverk må til. Vi kan selvsagt ikke forhindre foreldrene i å reise til utlandet med barna. Men frihetsberøvelse er et svært alvorlig lovbrudd.

Det bør ikke være vanskelig å oppnå tverrpolitisk enighet i stortinget om at når barn og unge blir etterlatt i utlandet mot deres vilje, må det regnes som en frihetsberøvelse i strafferettslig forstand.

Nå holder det med forskning på dette feltet, nå må vi handle slik at vi ikke fortsetter å svikte disse barna år etter år.