Folk er på flukt igjen. Og igjen er det stor mobilisering i Vest-Europa. Folk samler inn utstyr og penger, stiller opp på mottak og fredsdemonstrasjoner.

Store summer skal brukes, og infrastruktur skal stille opp. For noen er det en kime til stolthet å se samlingen for krigsflyktninger. For andre er det – som alltid - en glimrende anledning til å slå fast at dette er et skittent og fiendtlig kontinent.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Man skal jo aldri la en god krise gå til spille, sies det. Det gjelder også flyktningkrisen som oppstår grunnet krigen i Ukraina. For nå er aktivister igjen i gang med å male Europa som et gjennomgående rasistisk samfunn.

Glemmer noe viktig

Det er et interessant spørsmål som blir stilt på sosiale medier og i diverse kronikker. Det sies at forskjellen på hvordan flyktninger fra blant annet Syria og Afghanistan har blitt behandlet i forhold til flyktninger fra Ukraina, viser at Europa kun er interessert i flyktninger med rett hudfarge.

Det meldes om hendelser på den ukrainske grensen som kan bekrefte bildet. For at rasisme finnes i Europa, det er vel ingen i tvil om. Og kanskje spesielt i noen av de landene som er første stopp for denne menneskestrømmen.

Les også: Opprett et «oljefond» for Ukraina straks

Men i iveren etter å svartmale Vesten ser det ut til at ganske mange velger å «glemme» en del viktige ting. Forklaringene er enkle, ofte opp til grensen for det korttenkte.

Ifølge MDG-politiker Jan Bojer Vindheim er svaret klart og tydelig: «Det er rasisme og islamofobi». Ferdig. Ikke mange gråsoner der. Ei heller mye tankekraft. Men her er bare noen av tingene som gjør denne strømmen helt annerledes enn den vi opplevde i 2015.

Nærhet

Ja, nærhet betyr noe. Dette er så åpenbart at det egentlig ikke burde nevnes, av frykt for å fornærme folks intelligens. Men vi mennesker opererer altså med ekspanderende ringer av empati og delt virkelighet. Empatisirkler har vi alle sammen. Vi bryr oss mer om det som er nære oss, enn det som er langt unna.

Slik må vi nesten være. Jeg har møtt mennesker som i fult alvor påstår at de bryr seg om alle jordas folk like mye som de bryr seg om sin egen familie. Det mildeste man kan si om det er at det er tullball. Hadde så vært tilfelle, så ville vedkommende vært et nevrotisk, skjelvende vrak som aldri kom seg ut fra under dyna.

Titusenvis av barneprostituerte voldtas hver eneste dag. Hadde man virkelig brydd seg like mye om alle disse barna som sine egne, så hadde man sluttet å fungere som menneske. Det første man måtte gjort for å gi påstanden kredibilitet, er å kaste fra seg alt man holder i hendene og reist til for eksempel India for å stanse handelen av barn der.

Flyktninger fra Sverige ville – kollektivt sett – få mer umiddelbar omtanke her i Norge enn flyktninger fra Chile. Eller Mexico. Eller Surinam. Det samme gjelder over hele verden, bortsett fra der naboer lever i fiendskap. Alle forstår dette umiddelbart om man snakker om resten av verden. Det er vanskelig å forstå hvorfor det skal være så vanskelig å se her.

Les også: Russland er farlig også for russere

De konfliktene som blir nevnt som de som ikke får nok oppmerksomhet i forhold til Ukraina, viser det samme til fulle. De styres av hvilke diasporaer vi har i Norge. Jeg har ikke hørt noen si at det er okkupasjonen av Vest Papua som får for lite oppmerksomhet. Selv om drapstallene der stiller okkupasjonen av Palestina fullstendig i skyggen. Grunnen er at vi ikke har et betydelig antall mennesker her som føler nærhet til den øya.

Det samme kan sies om Mexico, hvor drapstallene er på nivå med en forholdsvis heftig borgerkrig. Er våre diasporagrupper her i Norge rasistiske mot meksikanere, ettersom de ikke snakker om deres situasjon? Eller har de sine egen empatisirkler?

Tyrkia, Libanon og andre kringliggende land har tatt den største byrden med flyktninger fra Syria. Akkurat som Europa gjør nå. De vil ikke komme til å bli avkrevd å avlaste oss, slik vi ble da. De to eneste stedene i verden som får som krav å avhjelpe hele resten av verden, det er Vest-Europa og USA.

Jeg vet at Listhaug har brukt ordet «nærområder» opptil flere ganger. Men det gjør altså ikke universelle sannheter om menneskedyret noe mindre sanne.

Tidsramme

I flere tiår har vi mottatt mange mennesker fra de delene av verden som fremholdes i sammenligningen med ukrainerne. Og det kommer vi til å fortsette med i mange tiår til.

I dette bildet var flyktningkrisen i 2015 en kortvarig topp på en veldig lang kurve. Strømmen fra Ukraina utgjør en rask og akutt situasjon. Den kommer ikke til å vare i 50-60 år.

Les også: På en uke endret Putin 70 års tysk politikk og gjorde Russlands fremste venn til hovedfiende

Usikkerhet rundt hvem som kommer

I toppåret 2015 hadde vi en flyktningkrise i forbindelse med krigen i Syria. Men om dette året uttaler Frontex at cirka 40 prosent av de som ankom Europa kunne klassifiseres som flyktninger. Og ikke alle disse kom fra Syria. De resterende 60 prosentene tilhørte forskjellige grupper, de fleste økonomiske migranter.

Mange mangler identitetspapirer når de kommer. Et voldsomt høyt antall har løyet om sin alder, spesielt unge menn. Dette fenomenet startet ikke i 2015. Allerede i 2009 viste tanntester her i Norge at ni av ti asylsøkere som ble klassifisert som mindreårige, løy om sin alder. Halvparten av dem var over 20, viste testene.

Slik usikkerhet og mangel på kontroll fører selvfølgelig til en helt annen situasjon enn den vi har nå. De som kommer nå har allerede fått en kollektiv behandling, rett og slett fordi det ikke er noe spørsmål om hvem de er, hva de flykter fra og hvorfor.

Demografien

Det er vanskelig å ikke legge merke til demografien i de forskjellige strømmene. Jeg hadde en god del netter nede ved Politiets Utlendingsenhet de månedene i 2015. Noen av dagene kom jeg ned dit, og ble møtt med flere dusin unge menn. Ingen andre.

Dette viser også tallene fra perioden. Nå er det nesten utelukkende kvinner og barn som kommer. Så kanskje er det menn vi ikke vil ha?

Hvem har kommet?

Det er verdt å minne om at det i 2015 alene kom godt over en million mennesker til Europa. I et enkelt år klemt inn mellom flere tiår før og flere tiår etter. Det bor titalls millioner mennesker i Europa nå på grunn av innflytting fra de delene av verden vi visstnok ikke slipper nok mennesker inn fra. Vi her i de hvite landene.

Men det er sånn at det finnes ingen «hvite land» lenger. Det finnes land med en hvit majoritet. De kommer det til å bli færre av i fremtiden. Nettopp fordi ingen slipper inn folk langveisfra i samme tempo som dem.

Les også: Ikke la frykten ta overhånd. Det er det ikke grunn til

2,4 millioner ikke-europeiske immigranter ankom verdensdelen i 2017 alene. I Norge ligger tallet på innbyggere med flyktningbakgrunn på rundt 240.000. Det er mange, men vi har plass til flere.

Men hadde Norge hatt en mye mindre restriktiv politikk på området, ville vår kapasitet til å ta imot folk nå vært betydelig mindre. Ukrainerne har ingen andre områder å flykte til enn Vest-Europa.

Hvor mange vil komme?

Flyktninger og økonomiske immigranter er to forskjellige ting. Men som 2015 viste oss er de ofte sammenblandet. Så om vi utvider diskusjonen litt, så er det greit å ta med potensialet i strømmen av mennesker.

Da Gallup gjorde en internasjonal undersøkelse på dette i 2010, estimerte de at potensialet for mennesker som ville flytte inn til Europa lå på cirka 200 millioner. Tallet har økt siden det. Av de 750 millioner som i 2017 sa at de gjerne vil flytte til et annet land, så vil den overveldende majoriteten flytte til EU eller USA.

Det sier seg selv at dette også spiller en rolle når land legger sin politikk.

Hva gjør de som har kommet?

Ukrainerne kommer ikke for å bli. «Havet av kvinner og barn» som BBC snakker om mens jeg skriver dette kommer ikke til å føre til en stor mengde innvandring på familiegjenforening.

Når denne krigen en gang slutter, vil jeg tro at hjemreiseprosenten vil bli noe i nærheten av 95 prosent. Det tallet er omtrent snudd på hodet for andre flyktninger og migranter. Å ikke se at slikt gjør en helt enorm forskjell på reaksjonsmønstret til Europa er ganske enkelt merkelig.

Integrering

Hva er muligheten for et ukrainsk Molenbeek? Hva er muligheten for et ukrainsk Bataclan og Charlie Hebdo? Hva er muligheten for at ukrainere bygger hundrevis av moskeer i Europa på støtte fra land som Saudi Arabia?

På et tidspunkt var det flere engelske muslimer som sloss for IS, enn som var innrullert i den engelske hæren. Vil ukrainere gjøre noe lignende? Hva er muligheten for at ytre høyre skal vokse seg stort på retorikk mot innflyttede ukrainere? Hva er muligheten for at den bittelille andelen ukrainske flyktninger som blir værende i Vest-Europa vil skape slike utfordringer?

Les også: Jelenas 8. mars

Om man sjekker World Values Survey, så finner man et kart over verdens hovedbestanddeler hvor holdninger er målt på en konservativ/liberal akse. Der ser man at de delene av verden som Vest-Europa og Skandinavia får mange av sine tilflyttere fra, er verdens mest konservative samfunn. Mens de nordlige landene i Europa er de aller mest liberale.

Det finnes ingen samfunn som er lenger fra hverandre enn disse to når det gjelder holdninger til liberale verdier. Dette betyr faktisk ganske mye når det gjelder samfunns samhold. I Ukraina finner man nok en del mer konservative holdninger enn i Norge, men forskjellene er ikke på langt nær så store.

Religion

I tillegg til den evige hvitheten, nevnes det at Europa bare vil ha kristne flyktninger. Som ateist er akkurat dette aspektet litt vrient for meg å forholde meg til. Men det virker som nok en selvfølge.

Men om dette er galt, så må man samtidig være like beinhard i sin kritikk av verdens muslimske befolkninger. Vi snakker ikke lenger om «kristenheten» som en entitet. Men ummaen er et begrep som lever i beste velgående.

Muslimer står ofte muslimer nærmere, hinduer står ofte hinduer nærmere, og kristne står nok ofte kristne nærmere. At slikt kan spille en rolle i europeiske land som er adskillig mer religiøse enn Norge, det bør ikke overraske.

Økonomi

Under flyktningkrisen fra Syria i 2015 fikk vi høre at vi tok imot godt utdannede mennesker fra det landet i Midtøsten som hadde den best utdannede befolkningen. Dette ville føre til en redning for velferdsstaten. Den første av disse påstandene var aldri sann. Den andre var 180 grader feil.

De få flyktningene fra Ukraina som vil bli igjen i våre velferdssystemer, vil spille en ganske annen rolle i økonomien. Det er en selvfølge at slike aspekter må tas med i et bilde der europeiske politikere tenker på sine lands fremtid.

Les også: Kyiv - en helteby kringsatt av heltebyer

Over alt dette ligger et selvfølgelig poeng: Uansett hvor rikt det virker, så kan ikke et lite område som inneholder fem prosent av verdens befolkning, ta ansvar for alle krisene som rammer de andre 95. Det er en total illusjon.

Nå lever omtrent 10 prosent av verdens flyktninger i EU. Sånn må det nesten dessverre være.

Konflikten

Det blir også hevdet at selve krigen får uforholdsmessig mye oppmerksomhet og protester. Sammenlignet med for eksempel Irak eller Palestina. Denne påstanden er – med veldig lite respekt å melde – sprøyt.

Irak-krigen gikk på nyhetskanalene våre 24 timer i døgnet. Titalls millioner av mennesker over hele Vesten demonstrerte mange ganger. Jeg husker å stå sammen med 60.000 andre på Youngstorget i «tidenes største fredsdemonstrasjon».

Den eneste andre demonstrasjonen jeg kan huske å ha deltatt på som kan sammenligne seg med den, var fakkeltoget i protest mot Israels Cast Lead-aksjon mot Palestina. Ingen markeringer mot krigen i Ukraina har engang vært i nærheten av å matche noe slikt foreløpig, og de kommer neppe til å gjøre det. Vår egen innblanding i konfliktene er selvfølgelig en viktig del av dette.

Les flere kommentarer fra Espen Goffeng

Dette er også den første «varme» krigen vi har opplevd, som inneholder en helt reell trussel om total utslettelse av menneskeheten ved utstrakt bruk av atomvåpen. Under den kalde krigen hadde vi et par neglebitere av noen lignende enkelthendelser. De står igjen i historiebøkene våre som unikt truende episoder. At dette ikke skal medføre en ekstra grad av bekymring og oppmerksomhet ville være en rar påstand.

Så når SU-politikere Guro Steinsholt mener at det drives en viss forskjellsbehandling av flyktninger, så har hun rett. Og slik må det være når situasjoner er vidt forskjellige. Som alternativt forslag til hvor man kan legge inn den retoriske innsatsen nå, så kunne man jo lese i Bistandsnytt om hvordan land i Afrika og Midtøsten har forholdt seg til Russland under denne invasjonen så langt. Det er liteflatterende.

Gamle synder

Jeg hørte nettopp den glimrende historiker Yuval Noah Harari si at han håpet dette alvoret ville stanse våre interne kulturkriger her i det liberale, demokratiske Vesten. Jeg tror dessverre hans håp er urealistisk.

Les mer fra Norsk debatt

Den mest aktive parten i denne kulturkrigen, og den som akkurat nå drar i gang de fleste kampene, har som sitt mål å male nettopp dette liberale, demokratiske Vesten som grunnleggende ondskapsfullt, kvinnefiendtlig, homofobisk, transfobisk og rasistisk. Med kun synder isin fortid.

Synder som overskygger alt annet i verdens historie. Alt godt er stjålet fra annet sted. De benytter også denne anledningen til å gjøre det. Så jeg klarer ikke helt å se at det skal slutte med dette.

Denne kommentaren er skrevet før gårsdagens Debatten på NRK.