Den samme tendensen ser vi etter statsminister Støres formaninger om at moderate muslimer må «snakke ut mot både holdninger og handlinger».

Denne nokså uskyldige uttalelsen har bidratt til en del harme i de muslimske organisasjonene her til lands.

Som vanlig er talspersonene i disse organisasjonen forferdet over at ordene terror og islam/muslimer nevnes i samme setning.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er flere utfordringer forbundet med Støres uttalelser. Man kan grovt sett dele dem i to:

1) Hva er det Støre egentlig ber moderate muslimer om å gjøre? Hva vil han oppnå?

2) Hva slags reaksjoner har Støres oppfordring ført til hos muslimske organisasjoner?

La oss begynne med det siste først.

Reaksjonsmønstre hos muslimske organisasjoner kan kanskje best forklares gjennom den franske islam-eksperten Gilles Kepels forklaring om fenomenet islamofobi. Kepels beskriver hvordan Det muslimske brorskap aktivt har gått inn for å bruke begrepet for å umuliggjøre all kritikk av islam og de politiske overbevisningene forbundet med denne religionen.

Den italienske islamistforskeren Lorenzo Vidino viser til den fransk-tunisiske forfatteren Naem Bestandji, som har uttalt at islamistene lenge har forsøkt å likestille religionen islam og rase. Dermed kan man anklage alle som kritiserer islam for å angripe individer.

På denne måten vil enhver debatt om islams rolle i diverse negative sammenhenger spore helt av, og få det hele til å handle om rasisme og diskriminering.

Med dette som bakteppe er reaksjonen fra muslimske organisasjoner på Støres anmodning om at muslimer må ta et større ansvar for hatet som spres, nokså gjenkjennelig.

Dessverre er det ikke første gang muslimske organisasjoner ikke er seg sin rolle og sitt samfunnsansvar bevisst.

Det var like usmakelige reaksjoner rett etter selve terrorangrepet. Det måtte en del kritikk til før Islamsk Råd Norge, som lever på statsstøtte, klarte å formulere seg på en fornuftig måte og ivareta sitt samfunnsansvar.

Les også: Nok en gang står Forsvarets omdømme på spill

Utfordringen ligger også her. En rekke muslimske trossamfunn ser ut til å tro at deres hovedansvar er overfor egne medlemmer, og ikke samfunnet for øvrig.

Denne innstillingen må endres radikalt. Disse statsstøttede organisasjonens hovedansvar er overfor det samfunnet som muliggjør deres rettigheter og frihet, og finansieres deres eksistens.

Dernest må vi diskutere hva Støre forsøker å oppnå med sin formaning til moderate muslimer. Vi har i nesten ett tiår bedt muslimer ta avstand fra, og stå opp mot terror.

Det har blitt arrangert demonstrasjoner og debatter – men har det gitt noen effekt? Jeg mener det er svært tvilsomt.

Det er noe grunnleggende problematisk med holdningene til de mennesker og organisasjoner som ikler seg rollen som moderat muslim.

Dette er Nettavisens spaltister

Kun kort tid etter terrorangrepet i Oslo, var justisminister, Emilie Enger Mehl, på besøk hos flere islamske trossamfunn. Rabita, IRN og andre organisasjoner var tilstede. IRN var den aller første gruppen som fordømte terroren, og det er vel og bra, men det var ikke uten en klar advarsel om at vi måtte være varsomme med å peke på islam og muslimer som årsaken til denne terroren. Dette skjedde på samme dag som terrorhandlingen ble gjennomført av en islamist.

Rabita-moskeen er et kapittel for seg selv. Representantene fra Rabita-moskeen har ved flere anledninger vist en heller ytterliggående forståelse islam og tilnærming til det norske samfunnet.

Journalist Inga Holst hadde en omfattende gjennomgang av dette i Minerva. I artikkelen nevnes blant annet hvordan homofili kan avlæres, at kvinner har skyld i voldtekt grunnet sine antrekk.

Rabita er også en moské som tilhører Det muslimske brorskap, en organisasjon som i essensen ser for seg å bruke vestlige strukturer til å innføre islamsk lovgivning og basere samfunnet på islamsk tradisjon.

Les mer fra Norsk debatt

Støres formaning om at muslimske krefter må bidra til å forebygge terror er vel og bra. Men, om justisministerens besøk av islamske trossamfunn er en indikasjon på hvem de allierte vi har valgt oss i innsatsen mot islamistisk ekstremisme er, ser det ikke lovende ut.

Etter nesten ti år med å be muslimer bidra til å forebygge terror, ser vi liten effekt bortsett fra større statsstøtte til en rekke organisasjoner som ofte taler med to tunger.

De snakker varmt om likestilling til journalister, men praktiserer strikt kjønnsdeling. De snakker om homofiles rettigheter, men forkynner forakt for homofile. Og de snakker om vestlige verdier, men tilhører organisasjoner som aller helst vil demontere det vestlige samfunnet.

Vi trenger bedre allierte enn disse for å oppnå mer toleranse og respekt for menneskets ukrenkelige rettigheter.