Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Det foregår ingen feiring av kvinner i Iran 8. mars, og heller ikke mange andre steder i verden. En liten gruppe kvinner som turte å vise seg i Iran ble angrepet og arrestert. Det er forbudt å feire kvinnedagen i Iran. 8. mars i Norge bærer preg av selvdyrkelse, og dyrkelse av stereotypier.
Jeg vet at vi nå må konsentrere oss om folket i Ukraina og om krigen uansett. Det er både menn og kvinner som kjemper for landet og verdigheten sin på hver sin måte. Men jeg har tenkt å dele mine tanker.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Min kvinnekamp er blodig alvor
Jeg trenger ikke å spise sammen med andre kvinner, høre andre kvinner holde appell eller kose meg med kvinnekampen 8. mars.
Min kvinnekamp er blodig alvor. Min kamp for mine medsøstre er en hverdagslig og ensom kamp.
Jeg skal ikke late som andre typiske feminister her støtter meg på kvinnedagen, det har de aldri gjort. De er gode på å kle seg ut som i «Handmaids tale» og late som deres liv er vanskelig. Vel, livet til kvinnene i Iran, i Afghanistan og mange steder i Midtøsten er den virkelige historien om «Handmaids tale». Jentene får ikke engang gå på skole nå i Afghanistan.
Den 34 år gamle Atna Daemi ble nylig løslatt fra fengsel etter fem år i fengsel for å forsvare menneskerettigheter.
Da hun ble forflyttet fra kvinnefengsel for politiske fanger til fengsel for vanlige kvinner, møtte hun kvinner og jenter som hadde myrdet sine menn fordi de ikke kunne søke skilsmisse under sharia-systemet i Iran. Jenter som hadde blitt giftet bort som barn av økonomiske grunner, og som i voksen alder hadde søkt ly hos andre menn, fordi det ikke fantes noe system hvor de kunne søke beskyttelse. Kvinner som hadde blitt dømt til døden for å ha utenomekteskapelig forhold.
Iran er nummer én i verden når det gjelder antall henrettelser av kvinner. Vi har et system i Iran som gir strafferabatt til menn som begår æresdrap.
Her kan du lese flere kommentarer fra Mina Bai
Jeg trenger støtte for disse kvinnene
Iranske kvinner feirer ikke 8.mars, de kjemper for kvinnedagen. De kjemper for kvinnedagen hver dag og hver time av døgnet, ved å trosse kvinnefiendtlige regler og et system som anser deres verdi å være halvparten av en manns.
De kjemper for kvinnerettigheter når de trekker de obligatoriske hijabene ut og viser håret. De kjemper for kvinnerettigheter når de studerer de fagene det er lov for kvinner å studere. Når de blir arkitekter, leger og tannleger for å få økonomisk makt i et system som er tvers gjennom kvinnefiendtlig på grunn av sharia-lovene.
Jeg trenger støtte for dem, jeg trenger støtte for kvinner i Qatar som må fengsles for utenomekteskapelig forhold eller for voldtekt etter islamske lover. Nylig fikk en meksikansk kvinne en slik dom i Qatar. Heldigvis hadde hun rømt landet. Jeg trenger støtte for kvinner fra Midtøsten gjennom #LetUsTalk.
Men jeg får ikke støtte av såkalte feminister her for slike saker. De er redde, de har berøringsangst, de er tvilende. Jeg trenger ikke tvil, angst og frykt.
Jeg vil ha handling, jeg trenger støtte.
Selvfølgelig har jeg tilhengere som deler mine skriverier og sprer budskapet. Disse er ikke tradisjonelle feminister. Det er kvinner og menn som ikke passer inn i stereotyper laget av feminister. De klarer å tenke utenfor de etablerte boksene.
Jeg er lei av angrep på stakkars hvite menn som pusher femti. Mange av dem er folk som deler mine artikler og hjelper til med våre kamper. Jeg trenger ikke å rakke ned på menn som har kortere levealder enn kvinner, som begår mer selvmord eller opplever mer alvorlige livskriser enn mange kvinner.
Jeg trenger heller ikke å angripe mørke menn fordi de kommer fra Midtøsten eller Afrika. Jeg trenger ikke stereotyper og offer-hierarkier. Jeg savner et internasjonalt engasjement, heller enn navlebeskuelse.
Jeg står her mutters alene
Jeg trenger å angripe mektige systemer som sharia, som gir kvinner færre rettigheter og mindre verdi enn menn.
Et utdatert lovsystem som må kastes på historiens søppelhaug og aldri mer blandes med politikk eller lovverk i noe land i verden.
Jeg trenger støtte når jeg kritiserer en norsk landslagssjef i håndball som roser de obligatoriske hijabene på iranske håndballjenter, i stedet for å rose selve innsatsen til disse jentene som kom til Europa for å spille håndball, til tross for de kvinnefiendtlige reglene som begrenser dem.
Vi støtter volleyballjentene som ikke vil konkurrere i bikini, men vi ikke har guts nok til å kjempe mot obligatorisk tildekning av kvinnelige sportsutøvere.
Les også: Vi står opp for menneskerettigheter i Qatar. Men vi svikter de iranske kvinnene
Jeg trenger fordømmelse av obligatorisk tildekning. Men jeg får ingen støtte. Jeg står her mutters alene.
Jeg vil heller feire alle dager i året enn 8.mars, når støtte til slike noble saker får feminister som lever i verdens mest likestilte land og under verdens mest kvinnevennlige system til å skjelve.