Det er ikke mer enn fire måneder siden, men begynnelsen av august 2021 føles likevel som en helt annen og fjern tid.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Da alt så lyst ut for klimafolket

Spol tiden tilbake til 9. august. Det er bare fire måneder siden. Da ble FNs sjette hovedrapport for klima lagt frem. «Kode rød for kloden» het det fra FNs generalsekretær, alle klimaforkjemperne og miljøorganisasjonene. Enden er nær, var budskapet. I alle fall nesten.

Klimapartiene på Stortinget, med MDG i spissen, jublet over vind i seilene, og oppdrift på målingene. Det holdt ikke frem til valgdagen. Til tross for enorm medieoppmerksomhet om klimaproblemene klarte ikke MDG sperregrensen.

Strømkrisen viser klimapolitikkens kostnad

Debatten om strømkrisens årsaker er glødende. Årsakene er mange, også kaldt og tørt vær. Likevel er det liten tvil om at både norsk og europeisk klimapolitikk er en viktig del av dette.

Elektrifisering øker strømforbruket. Og dette kommer til å bli verre. Mye verre. Snart skal plattformene i Nordsjøen forsynes med store mengder elektrisitet fra land. Klimagevinsten av denne elektrifiseringen er tvilsom. Det som ikke er tvilsomt, er at den elektrifiseringen vil før til høyere strømpriser i Norge.

I Europa, og da først og fremst i Tyskland og Storbritannia, har erstatning av stabil kull- og atomkraft med ustabil vind- og solenergi ført til en ustabil kraftforsyning med svært høye priser. Dette er utslag av de to landenes klimapolitikk. Siden det er nettopp til disse to store europeiske landene Norge nylig har åpnet nye strømkabler til, kommer den europeiske strømkrisen rett til oss.

Alt dette begynner nå å bli tydelig for folk. Engasjementet er enormt i sosiale medier. Facebook-gruppen «Vi som krever billigere strøm», der advokat Olav Sylte er en av administratorene, har i skrivende stund 437.000 medlemmer.

Regjeringen tvinges nå til å sette inn strakstiltak for å hjelpe folk som sliter med strømregningen.

Klimaet må vente. Været er kaldt, folk fryser og strømregningene er høye.

Klimapolitikkens kostnad har blitt svært tydelig og krever politisk krisehåndtering. Akkurat som koronapandemien.

Her kan du lese flere innlegg fra Kjell-Magne Rystad

Noen roper hurra

Noen roper likevel hurra for de høye strømprisene. Blant dem er selvsagt kraftprodusentene, men de tør ikke si det høyt. Ikke engang MDG tør å si det høyt nå. Partiets stortingsrepresentant Rasmus Hansson går i bresjen for å fordele overskuddet fra strømsalget tilbake til folk. Gjøres det, vil folk ha råd til å bruke strøm som før.

En som tør rope hurra høyt er Victor Norman, professor ved Norges Handelshøyskole. Til Nettavisen uttaler han:

- Kraftproduksjonen er verdifull både i konkret og overført betydning. Den sikrer Norge betydelige ekstrainntekter når prisene er høye, og den hindrer fossile strømkilder som kull og gass til å ta større andeler av kraftproduksjonen.

At kraftsalget gir betydelige gevinster sett fra et rent handelspolitisk ståsted har Norman helt sikkert rett i. Jeg husker Victor Norman som en glimrende foreleser i handelsøkonomi. Kanskje gir det klimagevinster også.

Men som de amerikanske generalene sier - «It’s the situation on the ground that counts». Og akkurat nå ser den politiske situasjonen på bakkeplan alt annet enn bra ut både for frihandelsentusiastene og klimaforkjemperne. Klimabrølet er erstattet med et massivt rop om lavere strømpriser.

Les også: Statnett må tjene Norges interesser - ikke sine egne

Ingen gidder å brøle i Brølofonen

Tilbake til klimabrølet. Her om dagen kom jeg over en pussig kunstinstallasjon som står utplassert på Akershuskaia i Oslo. Det skal visst være en Brølofon, utplassert av Klimabrølet.

Ingen større medier har giddet å skrive om Brølofonen så vidt vites. Klimabrølet, som i 2020 fikk Oslo kommunes miljøpris og stor mediedekning, er nå totalt glemt og stille som graven. Brølofonen fremstår som en vits.

Etter å ha skreket seg målløs i august, er det ingen som gidder å høre på klimafolket nå i iskalde desember. Ingen deltar på Greta Thunbergs skolestreiker. Ingen gidder lenger å høre verken på eller om Greta Thunberg.

I folkelig engasjement har strømprisprotestene slått klimaaktivistene ned i støvlene. I løpet av fire måneder har kort og godt klimaopprøret, i den grad det var et opprør, kollapset fullstendig.

Ingen gidder å brøle i Brølofonen, som nå fremstår som et fullstendig irrelevant og nærmest latterlig symbol på klimaaktivisme.

Klimapolitikken bringes i vanry

For klimaaktivistene er utviklingen i 2021 en brutal lekse. Prisen for klimapolitikk er tydeliggjort i form av høye strømpriser.

Nå er som det nevnt ikke bare klimapolitikk som er årsaken til de høye strømprisene. Klimapolitikk, både her hjemme og i Europa, er like fullt en av årsakene. Det har folk fått med seg.

Les mer fra Norsk debatt her

At en økonomiprofessor og tidligere Høyre-statsråd, med dårlig politisk bakkekontakt, roper hurra for høye strømpriser hjelper neppe på situasjonen.

Lærdommen fra dette er at klimapolitikk ikke kan gjennomføres uten å ta hensyn til hvilke virkninger politikken får for folks lommebok. Høye strømpriser svir for mange og skaper et voldsomt engasjement. Symbolpolitikk, klimabrøl og varsel om kode rød virker mot sin hensikt når strømprisene ødelegger folks økonomi.

Strømprisene setter nå klimapolitikken i vanry.