Gå til sidens hovedinnhold

Derfor viste jeg bilde av et 22 ukers foster på forsiden av Dagen

Det er ikke bare islam som har bildeforbud. Også i abortdebatten finnes det ett.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Hva har tegninger av profeten Muhammed til felles med bilder av et 22 uker gammelt menneskefoster? Jo, de glimrer begge med sitt fravær i nesten alle norske medier, selv i saker de er åpenbare hovedpersoner.

Etter snart en uke med den heftigste mediedebatten om senabort i manns minne, er det fortsatt en alvorlig mangel i ordskiftet.

Saken blir ikke opplyst på den måten god journalistikk egentlig skal besørge. For hvor blir det av bildene av de som saken dreier seg om? Hvordan ser de egentlig ut, de fostrene som SV mener det er greit å avlive helt frem til 22. svangerskapsuke?

Les også: SV er på ville veier

Den usynlige grensen

Joda, norske medier kan gjerne snakke og skrive om fosteret. Men ett sted er det full stopp. Man må ikke passere den usynlige grensen, bryte det store tabuet. Det uuttalte, men i praksis svært så reelle sekulære bildeforbudet. I saker som handler om abort må ikke barnet i mors liv avbildes.

I dette spørsmålet virker norske medier nesten like redde for å vise hva saken handler om som det de var i karikaturstriden. Tegningene av Muhammed måtte ikke publiseres fordi de angivelig var så provoserende. Selv om det jo var nettopp disse karikaturene som var stridens kjerne.

Men nå virker det altså som bildene av oss selv - av et lite menneske i mammas mage - har fått noe av den samme provoserende kraften.

Så hvorfor er slike bilder så opprørende? Jeg tror det handler om nettopp dette, om at de ser ut som oss, som deg og meg, bare mye mindre.

Bør konfronteres

Den som ser slike foto, kan ikke lenger med hånden på hjertet og med sin intellektuelle redelighet i behold kalle det som er avbildet for en celleklump.

Et 22 uker gammelt foster er et fullt utviklet menneske som kun trenger å vokse seg større i mors liv. Det behøver retten til å bli født. Så vil den personen ha de samme mulighetene til å oppleve livets forunderlige gave, dets opp- og nedturer, gleder og sorger, kjærlighet og savn som det alle vi andre har.

Men først må det altså passere Audun Lysbakkens grense for når det skal være helt legitimt å avlive fosteret av en hvilken som helst årsak.

Er det da for mye forlangt at SV-lederen etter å ha frontet en slik avgjørelse blir konfrontert med hvordan babyen i mors mage ser ut på det tidspunktet han mener den ikke skal ha noe som helst rettsvern?

Etter det vedtaket bør han ta en meget god og lang titt på det lille menneskelivet som han mener fritt skal kunne utslukkes.

To parter

Av disse grunnene ble Dagens forside onsdag denne uken dominert av en avbildning av et ufødt menneske ledsaget av tittelen «slik ser et 22 uker gammelt foster ut, Audun Lysbakken».

Ja, virkemiddelet er sterkt, jeg ser det. Og reaksjonene i etterkant har da også som ventet vært ganske kraftige.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Men jeg vil mene at sakens realiteter er enda mer alvorlige. For hvordan skal vi kunne føre en opplyst offentlig samtale om dette spørsmålet hvis vi velger å totalt usynliggjøre en av de to hovedpersonene?

For senabort handler nemlig om to parter: Kvinnen som åpenbart er i en vanskelig situasjon, men også det individet som befinner seg i hennes livmor.

Dette svake og sårbare mennesket har ikke noen egen stemme. Og hvis Audun Lysbakken får det som han vil, kommet det til å stå helt ribbet for rettigheter og menneskeverd. Inkludert den viktigste av dem alle, retten til liv.

Da skylder vi det i det minste å ha sett et bilde av hvordan det ser ut.

Kommentarer til denne saken