(Nordnorsk debatt)

Hvor ble det egentlig av godviljen i samfunnsdebatten? Denne viljen til å ville forstå den du møter, selv om du ikke nødvendigvis er enig med vedkommende.

Denne viljen til å være overbærende når noen tråkker i salaten eller det som verre er. Viljen til å legge vrangtolkningen til side for et øyeblikk, og heller lytte, stille spørsmål og ha rom for nyansene.

Denne viljen har ført folk nærmere hverandre. Den har ført til mer forståelse – tross uenighet. Og den har mer enn én gang bidratt til gode kompromisser.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

I dag er vi på et sted, der du ikke skal trå veldig skjevt, før du risikerer å bli brennmerket. Rommet for å tenke høyt i offentligheten, si ugjennomtenkte ting, begå feil eller gå mot strømmen i kontroversielle tema, er trangere enn vi liker å tro.

Vi omfavner tilsynelatende mangfoldet, men har vi i realiteten mangfold for meninger og tanker? Eller må du regne med å ende opp som en persona non grata i offentligheten, hvis meningene dine ikke passer inn?

Sistemann ut som har fått smake på den bitre pillen ved å uttale seg, er fotballtreneren Åge Hareide. Lynsjingen i sosiale medier var godt i gang, allerede før jeg hadde fått med meg hva han egentlig hadde sagt. Dette måtte være virkelig ille, tenkte jeg mens jeg leita fram intervjuet med Rosenborg-treneren.

Hva hadde han sagt? «Jeg syns vi burde holde fotballen ren. Jeg syns vi burde finne ut hvordan vi ikke skal bruke idretten til en propaganda for hva som helst», sa Hareide til avisa Nidaros. Dermed brøt helvetet løs.

Les også: Jeg er verken reklame eller propaganda

Bakteppet her er den viktige kampen mot homofobi i fotballen, idretten og i samfunnet som sådan, konkretisert nå sist med ønsket om å lyssette Allianz Arena i München i regnbuens farger i forbindelse med EM-kampen mellom Tyskland og Ungarn. Et initiativ som det europeiske fotballforbundet UEFA dessverre satte en stopper for.

Det var fullstendig tonedøvt av Hareide å kalle Pride-bevegelsens viktige arbeid for propaganda. Heldigvis har han beklaget kort tid etter at ordene falt. Til VG presiserer han følgende: «Det ser ut som jeg er motstander av Pride-bevegelsen, og det stemmer overhodet ikke. Jeg ønsket kun å reise spørsmål om hva fotballen skal brukes til».

Bergens Tidende-kommentator Jens Kihl er en av dem som reagerer. Han kaller Hareides uttalelser for hatprat. Hatprat, altså. Intet mindre.

Men det stopper ikke der. Her skal mannen tas, ikke ballen. Nå blir Hareide også konfrontert med løsrevne uttalelser fra et 17 år gammelt intervju med magasinet Blikk.

Målet er tilsynelatende å stemple den tidligere landslagssjefen som homofiendtlig. På den måten kan man holde fast i at Hareide har onde hensikter, selv om han altså har beklaget «propaganda-uttalelsen».

Dermed drukner også det Hareide egentlig forsøkte å ta opp, nemlig en diskusjon om hvordan idretten kan og eventuelt ikke kan brukes som arena for samfunnsdebatt og samfunnsutvikling. Uavhengig av hva man måtte mene, er vel det en ganske legitim debatt.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Jeg skriver dette, vel vitende om at jeg nå risikerer å bli plassert i samme bås som Hareide. Hvorfor skal hvite, heterofile, privilegerte menn på død og liv forsvare andre hvite, heterofile privilegerte menn?

Men det handler ikke om å forsvare Hareide og det han måtte stå for. Jeg er på ingen måte enig med han, hvis jeg har forstått ham rett. Tvert imot er idretten den mest selvsagte arena i kampen mot homofobi og rasisme. Men den kampen vinnes ikke ved å tolke Hareide, eller andre som mener det samme som ham, i verste mening – og ved å støte dem ut. Den vinnes, i den grad den kan vinnes, ved å ha bedre argumenter enn dem.

Hvis vi i tillegg er villige til å vise nåde, kan det til og med hende at vi får et bedre debattklima.

NB! I den opprinnelige teksten var det feil fremstilling i tidslinja rundt Jens Kihls uttalelser. Dette ble korrigert lørdag 26. juni klokken 13.30.