Store deler av befolkningen bor alene, og dette er en stigende tendens. I en énmannshusholdning (unnskyld, jenter) er det helt feil å kjøpe tre for to, når man bare trenger én.

Man kan også stille spørsmålet om man trenger den ene, men da begynner det å bli komplisert.

Karbonadedeig fra i fjor

Jeg kjøpte akkurat tre pakker karbonadedeig for prisen av to. Én blir umiddelbart fortært; to lander i fryseren. Men når mener kjedene jeg skal spise dem?

Vil jeg spise dette innen året er omme?

Jeg hadde pengene her og nå, og tenkte meg ikke om før jeg kom hjem. Og hva fant jeg, bak i fryseren? To pakker karbonadedeig fra i fjor.

Jeg er ikke Snurre Sprett

Jeg liker gulerøtter. Tydeligvis gjør min butikk det også.

Igjen tre pakker for prisen av to, eller monsterpakninger på halvannen kilo. Dyrker vi så mye rotfrukter på steingrunn her til lands, at vi må gi det bort?

Etter et par uker, er dette slappe rotfrukter man vanskelig kan skrelle og lage smoothie av. Noe jeg aldri gjør. Jeg trenger én gulrot, men må kjøpe et dusin. Jeg er ikke Snurre Sprett!

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Jeg har bodd utenlands i mange år. Overveiende overalt har det vært mulig å nappe til seg ett ønsket objekt til en enhetspris basert på stykk eller gram. Dette er fair trade.

Det er også som oftest mulig, i butikker drevet av såkalte innvandrere. De norske kjedene burde la seg inspirere av dette. De ser bare bunnlinjen, kriger seg imellom og utmagrer tilbudet av hva folk flest vil ha.

Det har gått så langt at mange ikke tror de kan leve uten «tilbud». De vet ikke lenger hva de vil ha.