Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Med en drøy måned igjen til stortingsvalget, starter nå valgkampen for fullt. Meningsmålingene har i lang tid vist at den borgerlige regjeringen til Erna Solberg vil gå på et gedigent nederlag. Til høsten vil Norge derfor nesten helt sikkert få en ny regjering.
Spriker i alle retninger
Hvilken regjering vi får er derimot helt i det blå, selv om den etter alt å dømme blir rødgrønn. I en eller annen variant. Lanserte alternativer er mange.
Arbeiderpartiet går til valg på en trepartiregjering sammen med Senterpartiet og SV, tilsvarende Stoltenberg-regjeringen som styrte fra 2005 til 2013.
Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev
Senterpartiet derimot, ønsker ikke å ha med SV. Men hvor sterkt partiet mener dette, er uklart. Partileder Trygve Slagsvold Vedum svarer ikke på det når VG spør.
Aftenposten viser til «Ap-kilder» og skriver at Arbeiderpartiet heller vil regjere alene dersom SV ikke får være med. For SV vil være med i regjering. Det vil MDG også, men MDG vil ha en regjering med Ap og SV uten Senterpartiet etter Oslo-modell. Bare Rødt ønsker å stå utenfor.
I sum er dette det reneste kaos. Det spriker i alle retninger.
Enorm forskjell fra 2005
Landet styres nå av en borgerlig regjering med de samme partiene som i Bondevik 2-regjeringen vi hadde fra 2001-2005. I 2005 hadde Bondevik-regjeringen omtrent like dårlig oppslutning som Solberg-regjeringen har nå.
Men den gang fantes det et klart rødgrønt alternativ. Velgerne visste hvilken regjering de ville få. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde blitt enige i god tid før valget om en ny regjering med Jens Stoltenberg som statsminister.
Slik er det definitivt ikke nå.
Les også: Partileder: - Om vi taper valget på det, så får det nesten bare være
Det foreligger ingen alternativ som opposisjonen er enige om. I tillegg er det to alternative statsministerkandidater på rødgrønn side. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum.
Hvilket styre vi kan få etter valget er helt uavklart, og blir heller neppe avklart før valgdagen.
Hvorfor er det blitt slik?
Mye større politiske forskjeller enn før
Hvorfor den rødgrønne siden denne gangen er så kaotisk kan helt sikkert forklares på ulike måter.
Det mest fremtredende er at de politiske forskjellene er større enn før.
Senterpartiet har under Vedums ledelse endret seg betydelig og fått et langt mer populistisk preg. Med sterkere fokus på å holde drivstoffpriser nede, streng innvandringspolitikk og motstand mot radikal klimapolitikk, har Sp langt på vei overtatt Fremskrittspartiets rolle som populistisk protestparti.
Les også: Erna Solberg tror på et mirakel: - Tror det er fullt mulig
På den andre siden har ikke bare SV vokst, men de radikale partiene Rødt og MDG ligger nå begge an til å komme over sperregrensen. Rødt og MDG står svært langt unna Senterpartiet. Heller ikke Arbeiderpartiet vil ha noen av dem med i regjering. Ikke nå i alle fall.
Hvilke politiske saker som er i vinden har drevet disse motsetningene frem. I dette stortingsvalget er konflikt mellom by og land og klimapolitikk blant de mest fremtredende sakene.
På disse områdene er forskjellene mellom de rødgrønne partiene enorme.
Ytterpunktene er Senterpartiet og MDG. Mens Senterpartiet er opptatt av distriktene, er MDG et ekstremt sentraliserende storbyparti. Dette gjelder blant annet synet på bilen. Mens MDG helst vil privatbilen til livs, vil Senterpartiet ha billigere diesel.SV ligger ganske nært opp til MDG langs disse dimensjonene. Det er nok grunnen til at Senterpartiet ikke vil ha med SV i regjering. Den politiske avstanden er for stor.Støre har ikke fått det til
Arbeiderpartiet er i klem mellom Senterpartiet på den ene siden - og de tre radikale partiene SV, MDG og Rødt på den andre. Hvilken fot Støre skal stå på mellom disse rødgrønne ytterpunktene ser det ikke helt ut som han vet selv.
Dette er nok ikke lett, for også innad i Arbeiderpartiet er det voldsomt sprik i hvilket samarbeid som foretrekkes. En industripolitiker med bakgrunn i LO har gjerne et helt annet syn på det enn en miljøengasjert AUF-er. Et regjeringssamarbeid med både Senterpartiet og SV blir ja takk begge deler. Litt Ole Brumm.
Les også: Krisetall for Erna Solberg: 184.000 velgere har vendt regjeringen ryggen
Men først og fremst representerer Støres posisjon mangel på retning. Rent bortsett fra at han selv synes å ha svært lyst på å bli statsminister, er det fint lite å ta tak i om hva Støre representerer. Selvsagt unntatt fra høyere skatter for «de rike», slik Arbeiderpartiet alltid lover.
For Støres del koker dette ned til ledelse. Støre har ikke evnet å lede Arbeiderpartiet til fremgang, og han har heller ikke evnet å bli en samlende leder på rødgrønn side. Det er vanskelig å få grep på hva han egentlig vil og følgelig vet heller ikke velgerne hva vi vil få. Det spriker i alle retninger.
Å forene har Støre altså ikke fått til, verken mellom partiene eller innad i eget parti.
Les flere meninger fra Norsk debatt
Det har skåret seg
De mange utspillene i det siste om ulike regjeringsalternativer viser at alt er uklart. Her er det i alle fall ikke mye samarbeid eller felles politikk å få øye på.
Det er heller ikke noen felles valgkampopptredener eller utspill. Det ser egentlig ikke ut til at de rødgrønne snakker med hverandre.
Bare til hverandre i media.
De rødgrønne leder i sum stort på meningsmålingene, men det rødgrønne samarbeidet har skåret seg.