I Nettavisen 17. desember skriver Magnus Marsdal om prissjokket som nå rammer norske strømkunder. Marsdal har en lang og god merittliste når det gjelder å sette fingeren på sosial ulikhet og elitisme, men her blir fristelsene til å ta snarveier for store.

Les saken her: Folk selger bikkja og dropper julegaver for å kunne betale strømregningene

Marsdals kronikk kan oppsummeres omtrent slik: Elektrisk energi skulle aldri vært en handelsvare, den er for viktig for samfunnet til å underlegges markedets logikk. Norsk energipolitikk er et knefall for markedsideologien i EU, og har ført til strømpriser som er uakseptable for både norske forbrukere og norsk industri.

Marsdal plasserer skylden hos virkelighetsfjerne politikere som har styrt etter markedsliberalistisk ideologi de siste 30 årene.

Premissene i argumentasjonen er misvisende

Marsdal har rett i at det er mulig å organisere produksjon og forsyning av elektrisk energi på en annen måte enn gjennom dagens kraftmarked. Det er i prinsippet mulig å sette prisen på andre måter enn ved markedsbasert auksjon, og det er mulig å ha et norsk kraftsystem frakoblet resten av Europa.

Problemet er at en rekke av premissene i argumentasjonen er misvisende eller direkte usanne.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Marsdal skriver: «Norge er selvforsynt med grønn og billig strøm» og følger opp med at det koster «fem til 10 øre» å produsere en kilowattime i Norge. Dette er umiddelbart helt feil.

Ifølge NVEs egne tall må en ha minst 35 øre per kilowattime for å kunne forsvare en investering i vannkraft. Et vedvarende prisnivå på 10 øre i dag ville ført til massepermitteringer i kraftbransjen, nedskalering av vedlikehold og full stopp på reinvesteringer. Det er et prisnivå som i praksis betyr nedbygging av norsk vannkraft, og det er useriøst å bruke det i en diskusjon om kraftsystemet.

Vi har ikke ubegrenset tilgang på billig energi

Det er heller ikke helt riktig at vi er selvforsynt under alle omstendigheter. Norge har ingen gasskraftverk eller andre reservekraftkilder som kan redde oss dersom vi får et år med lite nedbør og vind.

I 2020 var det temperaturkorrigerte forbruket i Norge høyere enn gjennomsnittlig vannkraftproduksjon i landet vårt (se figur, kilde: energifaktanorge.no). Vannkraften er ikke lenger en nær ubegrenset kilde til billig energi, slik det kanskje en gang var. Etterspørselen øker, og den neste kilowattimen vi skal bygge ut er dyrere enn den forrige. Da må prisen opp, uansett hvor billig det var før i tiden.

Figur: Denne grafen viser hvordan forbruk og produksjon har utviklet seg i Norge siste 30 år. Den viser hvorfor det ikke lenger er riktig å hevde at vi har nær ubegrenset tilgang på billig energi. Forbruket øker og har tatt igjen vannkraftproduksjonen, og det finnes ikke lenger store uvernede norske vassdrag.

Når Marsdal så hevder at det er billig vannkraft som er vårt store økonomiske fortrinn, så er det ikke helt riktig. Det største fortrinnet med vannkraften er at en stor del av den er regulerbar. Det er vanskelig å se at dette fortrinnet kan utnyttes i særlig grad ved å drive en proteksjonistisk politikk.

Dersom vi stenger grensene for handel med energi, så vil alle endringer i energikostnader være et nullsumspill for Norge. Industrien bruker om lag 46 TWh i året i innkjøpt elkraft. Dersom prisen faller ett øre, så utgjør det 460 millioner mer på bunnlinja i norsk industri, men samtidig 460 millioner mindre i inntekter til kraftsektoren. Det er i realiteten en overføring av verdier fra en sektor til en annen, fra eierne i kraftsektoren til eierne i industrisektoren – i stor grad en overføring av verdi fra det offentlige til det private.

Norge kan tjene gode penger på vannkraften

Krafthandel med utlandet er derimot en lønnsom modell for Norge. På den ene siden har vi i mange år et kraftoverskudd, slik Marsdal påpeker. Dersom vi ikke eksporterer dette overskuddet, kan vi risikere å sende en milliard kroner i verdier rett på havet i et vått år, det er åpenbart.

Det som kanskje er mindre åpenbart er at selv i et år med negativ energibalanse i Norge, så tjener vi penger på fleksibiliteten i norsk vannkraft – vi kan skru den på når betalingsviljen er stor i Europa, og så kan vi skru av og importere når prisen i Europa er lav.

Les også: Strømmarkedets «Robin Hood» tar oppgaven norske byråkrater og politikere skulle ha gjort for lenge siden

Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til oktober, så hadde vi negative priser og import til Norge fordi Tyskland og Danmark hadde et overskudd av vindkraft som de trengte å bli kvitt. Dermed kan Norge tjene gode penger på vannkraften, selv i år hvor vi ikke har netto eksport.

Et stygt retorisk grep som ikke har noen kobling med virkeligheten

Det samfunnsøkonomiske regnestykket i favør av handel med kraft er så overbevisende at man må ha sterke ideologiske brilleglass på for ikke å se det. Jobben til politikerne blir så å sørge for at inntektene kommer hele samfunnet til gode.

Da er det verdt å huske at norsk vannkraft skaper inntekter til det offentlige i alle ledd; konsesjonskraft til kommunene, grunnrenteskatt til staten, og deretter utbytte til offentlige eiere. Loven om hjemfall sikrer at norsk vannkraft alltid vil tilhøre det norske fellesskapet på en eller annen måte. Hvordan man fordeler inntektene er en diskusjon i seg selv, men den trenger ikke blandes med den ideologiske diskusjonen om hvorvidt elektrisitet skal få lov til å være en egen næring.

Les mer fra Norsk debatt

Det er åpenbart ingen som ønsker en strømpris på fem kroner, selv ikke de meste innbitte markedsliberalistene blir glade for det. Å fremstille dette som en drøm som går i oppfyllelse er et stygt retorisk grep som ikke har noen kobling med virkeligheten.

Det er et kjempeproblem at noen nå må selge bikkja eller droppe julegavene fordi energisituasjonen i Europa er så anstrengt. Løsningen må være en kraftfull politikk for omfordeling av kraftinntektene. Vi kan ta overskuddet fra krafteksporten (og gasseksport) og utbetale kontantstøtte for å dekke mye av kostnaden ved nødvendig forbruk i Norge.

Det er ingen grunn til å skrote det systemet som sikrer at prisen gjenspeiler den reelle ressurssituasjonen i Norge og Europa.