Gå til sidens hovedinnhold

Det er bedre å snakke helt vanlig med guttene våre om sex, enn å skrive humorsanger om hvordan vi skal sitte på trynene deres

Det refrenget kan vi middelaldrende spare til mennene på vår egen alder.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Nidaros)

Vi har ikke russefeiring i Sverige. Ikke på den måten. Og vi har ikke russelåter, dette særnorske eksotiske fenomen som Norge muligens hadde klart seg uten. Når debatten om TIX endelig har løyet og de fleste av oss ikke orker et eneste ord til om russelåter og pannebånd, kommer et nytt innlegg i tolvte time.

Denne gang fra humorduoen Tusvik & Tønne som framfører sin egenkomponerte russelåt, ment å harselere med russegutter. Selv sier de at det er tull og tøys, men også et slags opprop for at kvinner og jenter skal ta tilbake seksualiteten sin på sine premisser.

Les også: Skjørte-jeger og eks-kansler må betale erstatning for ekteskapsbrudd

En viktig sak, for all del, men russefeiringen er over for lengst og det er mer enn 20 år siden Tønne og Tusvik var russ. Det er faktisk så lenge siden at de med god margin kunne vært mødrene til russeguttene de synger om.

«Tusvik og Tønne tror at folk er veldig lite vant til at jenter snakker så vulgært som de gjør i denne låten» skriver NRK. «– Så fort jenta er den kåte, så oppleves det vulgært. Og det er fordi vi ikke er vant til å høre at jenter er kåte, og det har vi prøvd å gjøre i denne låta, sier Tønne».

Hvem er egentlig målgruppen for denne låten? Jeg skjønner at det ikke kan være jeg, som mener at Tusvik og Tønne og alle andre i vår alder burde være altfor gamle til å digge grisetekster om tenåringers sexliv generelt, og russegutters peniser spesielt.

Det er ikke morsomt, det er ikke tankevekkende, det er knapt kontrært. Det er bare teit. Og pinlig. Parodien har blitt en parodi på seg selv og jeg skammer meg.

Jeg skammer meg over min egen generasjon av evige tenåringer som nekter å gi slipp på kulheten de akkumulerte på nittitallet og fortsatt mener at de besitter. Vi oppfant ironien og metahumoren, grungen og begrepet slacker.

Med Nietzsche i den ene hånden og en pakke Luckies i den andre var det vi som introduserte kafékulturen i Skandinavia. Hvordan kan vi noensinne bli irrelevante og ukule? Memen med nittitallshelten Steve Buscemi som sier «How do you do, fellow kids» kan aldri bli oss.

Men det er oss. I hvert fall de av oss som godt opp i førtiårene tar på trange russedresser og lager PR-stunts om unge jenters seksualitet som feministisk innspill i debatten.

Geriatriske tenåringer med føttene godt plantet i betalt media som nekter å lytte like mye som de snakker, som ikke tilfører noe av verdi til debatten, ut over enda en mulighet til å tviholde på sin tynnende relevans.

Russen har sannsynligvis aldri engang hørt om Tusvik & Tønne. Hvorfor skulle de det?

Ønsker de et kvinnelig perspektiv på sex kan de bare lytte til Cardi B, Megan Thee Stallion, Nicki Minaj, Peaches eller skrive sine egne låter om sex.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Min generasjons oppgave er å løfte og støtte slike initiativ, ikke lage PR av noe som mest ligner hysterisk bygderevy og pushe den som et viktig budskap for likes og sponsoravtaler. Det er vi som er de voksne i rommet nå, dessverre.

Da er det bedre å snakke helt vanlig med guttene våre om sex, mannssjåvinisme og kvinnesyn, ikke skrive humorsanger om hvordan vi skal sitte på trynene deres. Det refrenget kan vi middelaldrende spare til mennene på vår egen alder.

Kommentarer til denne saken