Gå til sidens hovedinnhold

Det er dette valget 13. september egentlig handler om

Den aller viktigste oppgaven for en ny regjering burde være å opprettholde velferdssamfunnet vårt. Beklageligvis er det ingen partier som ser ut til å ha skjønt det.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Jonas snakker om arbeid til alle og Erna snakker om enkeltpersoners muligheter til å velge selv. Sylvi snakker om bedre veier og et bedre helsevesen, mens Trygve snakker om hvor viktig det er å ta vare på innbyggerne utenfor Ring 3 i Oslo.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Joda, alt sammen er selvsagt viktig, men det store spørsmålet ingen av dem vil svare på er, hvordan skal dette finansieres?

Særnorske regler

Stortingsvalget denne høsten handler i stort kun om én ting: Hvordan skal vi opprettholde det velferdssamfunnet som er bygget opp gjennom generasjoner, som vi alle har bidratt til, men som på langt nær fungerer uten påfyll av friske penger.

Uavhengig av hvilke regjeringer som har styrt AS Norge de siste 50 årene, har landet vårt sakket kraftig akterut når det gjelder gründerskap og nyinvesteringer.

Les også: Var du der, Nazneen?

De særnorske reglene for eksempelvis formuesskatt og eiendomsskatt stikker kjepper i hjulene for kreative og løsningsorienterte nordmenn som ønsker å skape flere arbeidsplasser i eget land. Mens utenlandske investorer og bedriftseiere kan raide norske selskaper uten å legge igjen én eneste krone innenfor Norges grenser, skattes våre egne innbyggere i hjel.

Enhver bedrift som går med overskudd skal angripes av Staten, later til å være Finansdepartementets mantra – applaudert av sentrale politikere om de så heter Sigbjørn, Siv eller Jan Tore.

Formuesskatt vs eksport

La meg starte med formuesskatten. Det er ikke formuesskatten som opprettholder velferdssamfunnet. Den ser bakover og ikke fremover, og er katastrofal for fremtidige satsinger som er det fremtidens velferdssamfunn må bygge på.

Ethvert samfunns viktigste eiendel er nåværende og fremtidige generasjoners evne til verdiskapning gjennom å etablere nye arbeidsplasser og skatteinntekter. Det er ganske enkelt ikke mulig å skape konkurransedyktige eksportnæringer med 2,5 prosentpoengs ekstra kapitalkostnad – altså formuesskatt.

Det er ingen spøk å skape nye arbeidsplasser. Det tar som regel tre ganger så lang tid og koster tre ganger så mye som opprinnelig forretningsplan.

Nei, jeg har ikke glemt det grønne skiftet – og i motsetning til hva en del tror, har jeg faktisk innsett at det må til. Utfordringen er imidlertid hvordan det skal gjennomføres. Det grønne skiftet må sees i global sammenheng. Hva Norge gjør på egen kjøl betyr rett og slett ingenting.

Norsk økonomi vil gå rett vest om man ikke ser betydningen av å investere i alternativ eksportindustri parallelt med en reduksjon i oljeinntektene.

Hva skal vi leve av?

Jeg har en rekke ganger, både her og i andre fora, utfordret politikerne med det enkle spørsmålet: Hva skal vi leve av etter oljen? Så langt har ingen klart å komme opp med et fornuftig svar. MDG skal leve av å eksportere tang og tare og Jonas skal selge en grønn drøm. Ingenting av dette blir det skatteinntekter av.

Å erstatte de 280 milliarder kronene som oljeindustrien bidrar med til statskassen, er en nesten umulig oppgave når øvrige norske virksomheter bidrar med rundt 80 milliarder. Summen av den verdijusterte formuen til Norges 400 rikeste er ifølge Kapitals liste 1400 milliarder, hvorav 315 personer er nordmenn bosatt i utlandet.

En økning av formuesskatten er som å pisse i havet og tro at vannet stiger. Om man samlet alle disse rikingenes verdier, dekker det kun 70 prosent av et statsbudsjett. Det ser ikke ut til at Audun Lysbakken har fått med seg dette. Han tror at ved å melke de rike, så vil velferdssamfunnet bestå.

Eksistensminimum for pensjonistene

For å møte den omstillingen som kommer trenger Norge betydelig tilgang på risikokapital. Da må man kunne investere på like vilkår som i land det er naturlig å sammenligne oss med. Vi trenger å være konkurransedyktige i et internasjonalt perspektiv. Politikerne som ikke kan svare på hvor inntektene skal komme fra, er heller ikke i stand til å si hvilke kostnader som skal kuttes.

Pensjonistene i privat sektor er allerede skåret ned til et eksistensminimum– hvem er neste gruppering?

Vårt konkurransefortrinn er billig energi, men dessverre nær sagt utelukkende det. I Norge er vi tynget av høye lønnskostnader, korte arbeidstider og en enorm offentlig sektor. Er du villig til å sette velstandssamfunnets fremtid på spill i ditt ønske om å ta mer fra de rike?

Les også: For billig å gi boligbyggerne skylden for politiske feilgrep og høye boligpriser

Den norske stat trenger nemlig ikke penger, men tilgang på humankapital og investeringer. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse, men faktisk er det slik at utlendinger eier cirka 40 prosent av Oslo børs. Det er med andre ord et gedigent potensial for norske investorer, men det stopper seg selv gjennom våre rigide skatteregler.

En rekke kjente norske selskaper og merkenavn er nå i utenlandske hender, eksempelvis Tandberg, Freia og Nycomed. Den listen vil utvilsomt bli lenger dersom politikerne ikke får ut fingeren.

Det ser mørkt ut

Det er dessverre ikke grunn til optimisme om vi skal tro meningsmålingene et par uker før valget. De partiene som i skrivende stund ser ut til å danne flertall, vil på ingen måte bidra til å gjøre det enklere for norske bedrifter og investorer. Snarere tvert imot.

Hvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet tvinges til å samarbeide med SV, MDG og i ytterste konsekvens Rødt, vil vi på sikt måtte vinke farvel til norsk eierskap i en rekke tradisjonsrike bedrifter. Vi må se langt etter nye arbeidsplasser i privat sektor, og de aller rikeste som venstresiden vil skatte i hjel, har ikke lenger adresse i Norge.

Så hvordan skal altså velferdssamfunnet finansieres i årene fremover, med flere pensjonister og flere uten jobb?

Svaret er i hvert fall ikke å sette en dato for å stenge olje- og gassproduksjonen som har gjort Norge til verdens rikeste land, neppe heller å satse på tang og tare som MDG har foreslått. Konklusjonen er at skal vi opprettholde velstanden vår i de generasjonene som kommer, er det kun de borgerlige partiene som har en troverdig politikk.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Kommentarer til denne saken