Gå til sidens hovedinnhold

Det er en liten pris å betale mer for at kyllingene skal få verdige liv

Dyrevelferden kan ikke bare være opp til næringslivet og forbrukeren.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

11. august annonserte Reitan Convenience Group at de forplikter seg til å gå over fra såkalte turbokyllinger til en mer saktevoksende rase, for å bedre dyrevelferden for noen av de 65 millioner kyllingene som blir drept i Norge, for å bli mat, hvert år.

Ross 308

Turbokyllinger er et annet ord for rasen «Ross 308». Disse er de mest vanlige kyllingene som blir solgt i verden, og i Norge, i dag. Rasen er avlet opp med ett formål: å vokse så raskt som mulig slik at man kan produsere mest mulig kjøtt så billig som mulig til forbrukerne.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men turbokyllingene betaler en svært høy pris. De får nemlig bein- og hjerteproblemer, fordi de er avlet til å blant annet få unormalt store bryst som gjør at de ikke klarer å balansere kroppen ordentlig. Resultatet er at under en av ti kyllinger klarer å bevege seg normalt i sitt korte liv på 33 dager, før de sendes til slakt.

Politikerne må komme på banen

Rasen Reitan Convenience går over til er Hubbard, som er mer saktevoksende med lavere dødelighet og noe bedre dyrevelferd. Det innebærer at forbrukerne må betale noe mer, men til gjengjeld lever kyllingen et litt bedre liv.

Selv om Hubbard også driftes industrielt og definitivt har sine egne utfordringer, er det en riktig utvikling. Samtidig hadde problemet med elendig dyrevelferd ikke eksistert om politikere satte akseptable rammer for hva slags hva slags drift vi skal ha i Norge.

Les mer fra Norsk debatt

Så lenge et flertall på Stortinget ikke tar ansvaret som trengs fordrer det ekstra innsats fra næringslivet og forbrukere som må sette egne rammer for hva slags produkter de synes det er greit å selge og kjøpe når dagens lovverk åpner for svært dårlig dyrevelferd.

Reitan Convenience Group sin overgang til kyllinger som lever et noe bedre liv øyner et lite håp om at deler av næringslivet tar litt mer ansvar for dyrs velferd, når et flertall på Stortinget ikke gjør det.

Men fra høsten av trenger vi flere politikere på Stortinget som tar en større del av ansvaret, de også.