Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Overraskelsen var stor for mange da Rødt i NRKs Debatten stilte med et sentralstyremedlem som, midt under Russlands brutale krig i Ukraina, kunne fortelle at det faktisk er Nato som er den store faren mot freden. Dette kan man i beste fall kalle et alternativt virkelighetssyn.
Spesielt overraskende er det dog ikke. Det er ikke mange valgkamper siden feministpartiet Rødt sammenliknet Taliban med Max Manus. Likevel, norsk presse har siden Bjørnar Moxnes’ inntog på Stortinget i 2017, skapt et narrativ om at nå har de ryddet opp.
Les også: Bare atomvåpen kan gjøre SV og Rødts forsvarspolitikk troverdig
De gamle AKP-erne som drømte om revolusjon, og ivrig støttet enhver diktator så lenge han kom med noen anti-amerikanske gloser, var forsvunnet ut av partiet. Rødt var blitt et slags utålmodig SV som egentlig bare ønsket seg Gerhardsen tilbake, skulle vi tro.
Problemet er bare at de aldri var det.
Se uttalelsen som får Asheim til å se rødt:
Politikken vi vanligvis ikke ser
Jeg tror ingen er spesielt skremt av hverken Moxnes, Marhaug eller hele Norges fredagskommunist; Mímir Kristjánsson. De fremstår som (og er) hyggelige mennesker. Men etter Russlands angrepskrig har den delen av Rødt vi vanligvis ikke ser i pressen fått utfolde seg i full offentlighet.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
I partiets Nato-debatt virker de mer opptatt av å lage en bred studiesirkel som kan problematisere 25 år gamle Nato-aksjoner. Som om det er mer relevant å diskutere enn at ukrainske sivile avrettes med nakkeskudd av russiske okkupanter her og nå. De er for en nordisk forsvarsallianse, men stemmer mot Finland og Sverige i Nato.
Det hele bidrar til å sementere et bilde av et selverklært anti-imperialistisk parti som kun er opptatt av imperialisme som kan knagges på USA og Israel. Ellers er det tut-og-kjør.
Vil avskaffe kapitalismen
De aller fleste (inkludert hoveddelen av Rødts velgere, mistenker jeg) er enige i at partiets Nato-holdning fremstår virkelighetsfjern. Derimot har det kommet mindre frem at partiet også har hva jeg vil kalle «alternative» syn på en rekke saker i det norske samfunn.
Det mest åpenbare er synet på samfunnet som helhet. Partiet vil avskaffe kapitalismen. Dette er ikke «tilbake til Gerhardsen». Å avskaffe kapitalismen er et fundamentalt brudd med hele grunnlaget som velferdssamfunnet er bygget på. Poenget er at for å ha råd til rause velferdsordninger, trenger man inntekter. De skaffes best gjennom en åpen, men regulert markedsøkonomi.
Les også: Allianser og suppe
Men når Rødt snakker om å avskaffe kapitalismen så mener de blant annet en slutt på eiendomsretten. Mímir Kristjánsson har selv sittet i Dagsnytt 18 på NRK og sagt at det ikke er noe problem med «kjøpmannen på hjørnet». Problemet er konserner som Norgesgruppen.
Hva er da løsningen? Jo, at staten løser opp og tar over konsernet. Med andre ord, i Rødts idealverden jobber alle Kiwi-ansatte for staten.
Å tro det vil gjøre Norge til et bedre sted er hva jeg vil kalle et svært alternativt virkelighetssyn.
Mener folk pines på jobb
Det samme gjelder synet på private eiere og arbeidsgivere generelt. I Norge trives vi på jobb. Hele 90 prosent av arbeidstagere mener de har det fint på jobb. Samtidig har antall ulykker og andre alvorlige hendelser på arbeidsplassen gått jevnt og trutt nedover.
På omtrent alle parametere som måler hvordan vi har det på jobb scorer Norge bra. Likevel kan vi fra prinsipprogrammet til Rødt lese at «I Norge har kapitalistklassen blitt stadig mer aggressiv i klassekampen.» At folk sier de trives i jobben er visst bare tull, fordi studiesirkelen i Rødt har kommet frem til at ingen på jobb i Norge har det spesielt bra. Vi pines av arbeidsgiverne våre og drømmer om frihet.
Arbeidsgiverne er på sin side mest opptatt av å utnytte de under seg mest mulig. Igjen, et svært alternativt syn på virkeligheten.
Bør konfronteres
Rødt er ikke bare et litt mer venstrevridd parti enn Arbeiderpartiet og SV. Rødt er et parti som har et fundamentalt annerledes syn på samfunnet og verden rundt oss.
Selv om talspersonene deres ikke lenger er gamle 68-ere, så er dette den politikken som både Moxnes, Marhaug og Kristjánsson er valgt for å kjempe frem.
Nato-debatten har fått dette frem i lyset, men partiet bør også konfronteres med sine alternative syn i saker som arbeidsliv, velferd, skole, helse.
Generelt alle saker som ikke har noe med Nato å gjøre.