(Sandefjords Blad)

Munnbindpakken ligger henslengt i bilen.

Det er der det er mest praktisk at den ligger. Ungene mukker ikke lenger når jeg maser på håndvask hjemme.

Når vi setter oss i bilen etter en tur, så strekker de bare hendene fram automatisk, klare for noen dråper Antibac.

Bestefar er vaksinert. Men vi følger rådene, så han er fortsatt bare en stemme i telefonen.

Skulle man mot formodning treffe på gamle kjente, så hilser vi med albuen. Vi sier ikke engang «så tar vi en sånn en». Det første spørsmålet er som oftest «har du jobb ennå»?

Les også: Disse vaksinenyhetene var absolutt ikke det vi trengte nå

Jentungen skulle på leirskole i januar. Den ble avlyst. Så skulle hun delta på en teaterforestilling. Den er hittil i år blitt utsatt to ganger.

I vinterferien skulle vi på sydentur, den ble bestilt ett år i forveien. Avlyst den også selvsagt.

Vi klager ikke.

Er det noe pandemien har lært oss, så er det at det ikke mangler på dem som har det verre. Hva med musikere, piloter og ferjeansatte? Hva med dem som ikke lever lenger?

Eller hva med dødstallene i Sverige, USA eller Brasil?

Men man tar seg selv likevel i å sitte på hjemmekontoret og stadig oppdatere seg på korona-spesialen. Hvor mange er vaksinert nå? Når er dette over?

Onsdag 11. mars 2020 startet vi i Sandefjords Blad med hjemmekontor.

Dagen etter stengte hele landet.

Det føles som om vi gikk fra hverdag til pandemi på et kvarter.

Jeg vil for alltid huske guttungen som ringte fra skolegården og ba om å bli hentet.

Han sto der med alle sine ting i en svær plastsekk. Sammen med mange andre foreldre ilte jeg til og hentet ham hjem, mens ett spørsmål hang ubesvart i luften: Hva nå? Hva mer skal skje?

Samme kveld meldte butikkene om hamstring og tomme hyller.

LES OM DET HER: Folk hamstrer matvarer i Sandefjord: – Helt kaos

En journalistvenn skrev på Twitter at slike brå omstillinger krever noe av deg, enten du vil eller ikke.

Hun var vant til å dekke kriser i Midtøsten: «Gi deg selv rom, gå turer og ikke forvent for mye av deg selv de første dagene,» var rådet hun ga.

Les også: Våre naboland får snøfresere, men vi må ta til takke med en snøskuffe

Det var et godt råd.

Nå er pandemi blitt den nye hverdagen. Det er ikke grenser for hva man kan venne seg til. Hjemmeskole. Munnbind. Avlysninger. Hjemmekontor. Nettmøter.

Men skulle man oppdatert oversikten over vaksinerte enda en gang? Er det flere som er vaksinerte nå?

For ja, vi har vært en hel del. Hverdagen er ny. Men den gamle hverdagen, den fra før 11. mars 2020, kan ikke komme tilbake fort nok. Selv om det ikke behøver å bli helt likt.

Muligens vil jeg leve mer hygienisk.

Her kan du lese flere saker fra Norsk debatt.

Det har vært greit å ikke ha vært forkjølet eller rammet av norovirus på et helt år. Jeg håper vi alle kan være mer miljøbevisste. Kanskje reise litt mindre? Kanskje sette mer pris på de nære ting?

Men i det store og hele: En hverdag fri for pandemi kan bare ikke komme fort nok.

LES EN LEDER FRA MARS 2020: Men pappa, men pappa!