Nylig satt Carl I. Hagen (Frp) i Dagsnytt 18-studio og argumenterte innbitt for at Norge burde innføre et nasjonalt forbud mot tigging. Han argumenterte blant annet med at det er viktig å «ivareta interessene til det norske folk» og at pågående tiggere er «slitsomt».

Det er ganske absurd at et parti som hevder de er opptatt av frihet, samtidig kjemper for å forby mennesker i nød om å be om hjelp. Er det slik at Frps frihet gjelder for alle unntatt fattige mennesker?

Bakgrunnen for debatten er et varslet representantforslag fra Andreas S. Unneland (SV) som vil frata kommunene muligheten til å innføre lokale forbud mot tigging. Et godt forslag som jeg håper og tror vil få flertall på Stortinget.

Når dette forslaget var oppe til debatt i Dagsnytt 18, benyttet altså Carl I. Hagen anledningen til å argumentere for et nasjonalt tiggeforbud, som han lenge har vært en tydelig forkjemper for.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Selektiv liberalisme

Det er vanskelig å forstå begrunnelsen for at et liberalistisk parti velger å kjempe for et forbud mot at mennesker i nød skal få be om hjelp.

Frp skriver selv på sine nettsider «at folk er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine». Jeg tror at mennesker som tigger gjør det fordi de ikke har noe annet reelt alternativ. Hagens forbudslinje løser ikke problemene. I stedet trenger vi en god, sosial politikk mot fattigdom.

Uansett hva Hagen måtte tenke er det rett og slett ikke mulig å forby folk ut av fattigdom. Det disse menneskene som blir tvunget til å tigge etter penger trenger er en aktiv omfordelingspolitikk og konkrete tiltak for å bekjempe fattigdom.

Dessverre har Frp og Hagen en lei tendens til å motsette seg nettopp en slik politikk. Det er ekstra provoserende at Frp vil forby tigging, samtidig som de ikke vil ta tak i de bakenforliggende årsakene.

En sliten Hagen

Sentralt i Hagens argumentasjon står poenget om at det er «slitsomt» med «pågående tiggere».

Det kan godt være at Hagen synes det er slitsomt å bli spurt om noen kroner fra fattige mennesker når han går fra kontoret sitt på Stortinget, men det får han etter min mening bare tåle.

Livet til disse menneskene som ikke har nok penger til mat på bordet eller et trygt sted å bo er garantert betraktelig mer slitsomt enn Hagens.

Les mer fra Norsk debatt

Jeg ønsker meg i likhet med Carl I. Hagen at ingen mennesker må be andre om penger for å klare seg. Men løsningen på det er ikke et nasjonalt forbud mot tigging. Vi må heller jobbe for en god, sosial politikk som setter hensynene til sårbare og fattige mennesker foran Frps ønske om store skatteletter til de som allerede har mest fra før.

Å forby tigging kommer ikke til å hindre så mye som et eneste menneske fra å vokse opp i fattigdom.