Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke mulig å hjelpe de afghanske flyktningene «der de er»

Om vi ikke legger helt absurde kriterier til grunn, eller stoler på det Taliban sier, så er «der de er» et utrygt sted å være.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Høyres Mahmoud Farahmand har i en noe underlig kronikk tatt til orde for at Norge nå må hjelpe afghanerne «der de er». Å «hjelpe dem der de er» er en retorikk vi ofte hører fra partier som egentlig ikke vil hjelpe i det hele tatt.

Vi vil ikke anklage Farahmand for å ha et slikt ståsted, og velger å stole på det han sier. Men realiteten er uansett at om Høyre skulle vinne valget, så vil Farahmands parti sitte i regjering sammen med, eller være avhengig av støtte fra, et parti som til stadighet ønsker å redusere støtten til flyktninger og asylsøkere. Også «der de er».

Om ikke Norge, hvor?

Videre advarer Farahmand, med rette, om at det i årene fremover vil kunne bli hundrevis av millioner av klimaflyktninger i verden. Men så avslører han seg i det han slår fast at det norske velferds- og integreringssystemet «vil ikke engang tåle noen hundre eller titalls tusen flyktninger. Migrantene vil bli skadelidende. Det norske folk vil ikke få velferden de har rett på».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Dersom ikke et av verdens rikeste, mest grisgrendte og velfungerende land har plass til noen titalls tusen flyktninger, hvilke land mener Høyre da har kapasitet? Hvilke land i verden er det Høyre mener KAN tåle millioner av flyktninger?

Vår del av dugnaden

Svaret på både klima- og flyktningkrise er å jobbe beinhardt og så raskt som mulig for å finne internasjonale løsninger som er realistiske og rettferdige. Derfor går vi i MDG til valg på å kutte norske utslipp raskt, avslutte all oljeleting umiddelbart, sette ned en oljekommisjon med partene i arbeidslivet for å starte omstillingen til nye, grønne industriprosjekter, gi massiv bistand til klimatilpasning i det globale sør, og at Norge skal ta initiativ til en koalisjon av land som skal gå foran for å fase ut produksjon av fossil energi.

Les også: Norske interesser står på spill med de rødgrønne

Det er også grunnen til at vi ønsker å styrke internasjonale institusjoner som FN og høykommissæren for flyktninger, og at vi krever at Norge skal ta imot så mange kvoteflyktninger som FN ber oss om: 5000 i året. Om vi skal finne felles løsninger på enorme problemer, så må de ulike landene faktisk være villige til å ta sin del av dugnaden.

Vi så det i Moria-saken

Det har ikke Norge vært under Solberg-regjeringen, verken i klimaspørsmålet eller når det gjelder å stille opp for desperate mennesker på flukt. Vi så det i Moria-saken, og nå ser vi det igjen med Afghanistan. Høyre sier de vil «hjelpe der de er» og i mellomtiden dør barn i overfylte leire eller på desperat flukt gjennom ørkener, fjellpass og åpne hav.

Norge har et særlig ansvar når det gjelder Afghanistan. Både fordi vi som stridende part har vært med på å skape kaoset som nå råder i landet, og fordi Norge er blant landene som har tvangsreturnert flest mennesker fra Europa til Afghanistan.

For hva med de menneskene som faktisk VAR HER, Høyre? Dem ville dere heller ikke hjelpe!

Vi må forplikte oss til å ta imot flere

I åra 2015-17 var vi DET landet i Europa som tvangsreturnerte flest. Norge har sendt barn og mindreårige asylsøkere tilbake til et livsfarlig land, til internflukt, kaos, selvmordsbomber og nå: Taliban.

Ingen burde blitt tvangsreturnerte til Afghanistan. MDG har alltid ment at å sende folk tilbake til Afghanistan var galt, og har foreslått på Stortinget, sammen med SV og Rødt, å stoppe tvangsreturene. Men vi kan ikke nå gjøre opp for alt det gale den blåblå regjeringen har gjort de siste åtte årene. Nå må vi se framover.

Les også: Jeg fikk en telefon fra Afghanistan

Det viktigste er at vi legger humanitære hensyn til grunn, at de som trenger det mest får hjelp. Norge må gi tydelig signal om at vi vil bidra i den internasjonale innsatsen, forplikte oss til at å ta imot minst 5000 kvoteflyktninger i året slik FN har bedt oss om, og være villige til å ta imot flere fra Afghanistan dersom det trengs.

«Der de er»

For la oss se litt på hvordan det er «der de er»:

Afghanistan i seg selv er et land vi inntil nylig har returnert flyktninger til fordi det ble regnet som «trygt». Et land der FN nylig rapporterte at flere kvinner og barn var drept i første halvår 2021 enn i noe annet land første halvår siden 2009.

Her kan det nå være trygt, om vi legger helt absurde kriterier til grunn, og om vi stoler på det Taliban sier. Problemet er imidlertid, gjør vi det?

Selv om vi skulle velge å tro på ledelsen og at de ønsker dette, vil de greie å sikre dette ut i distriktene? La oss bare slå fast at akkurat «der» er det ikke så trygt! I hvert fall på lang, lang tid!

Pakistan

Og så var det nabolandene da, det er kanskje disse Høyre mener skal ta hele støyten? Det er seks land med grense mot Afghanistan, og et som gjerne presenterer seg som det. Vi starter med den med den største og lengste grensen, Pakistan.

Les også: Ansvaret for fiaskoen i Afghanistan kan ikke tilskrives noen andre enn USA, NATO og egen regjering

Pakistan har på det meste huset nesten fire millioner afghanske flyktninger, i nær 40 år. De siste årene har dette blitt redusert, med offisielle tall på over 1,5 millioner, og uoffisielle tall på over tre millioner. I store deler av disse førti årene uten noe særlig støtte til dette fra vestlige land.

«Der» er det i grunn ganske fullt. Det er et fattig land hvor infrastruktur på for eksempel områder som helse, undervisning ikke kan takle en ny stor flyktningstrøm, spesielt ikke midt i en pandemi.

Andre naboland

Iran, med den nest-lengste grensen, har huset cirka 780.000 offisielt, tar man med antagelser på ikke-dokumenterte snakker man om over tre millioner. Boikottrammede Iran er neppe lysten på flere, og «der» vil vel heller ikke Høyre hjelpe?

De tre sentralasiatiske republikkene Turkmenistan, Uzbekistan og Tajikistan har blitt bedt av vestlige land å ta imot flere. Men nærheten som ofte blir brukt for å argumentere for å hjelpe «der» gjør det faktisk vanskelig for disse landene som nekter, fordi de frykter import av konflikten med en stor flyktningstrøm. Vi kan gjerne være uenige, men det blir litt hyklersk når vi selv knapt vil ha noen hit.

India, som ikke har en grense til Afghanistan, men som har presentert seg som en aktør i Afghanistan tidligere, og også kalt seg selv et naboland fordi ser på Pakistans nordområder som sitt, har hevdet at de dermed er et naboland «i virkeligheten».

India sier seg nå lite villig til å hjelpe afghanere på flukt, og har til og med utvist tidligere afghanske parlamentarikere og nektet dem adgang. Hindunasjonalistene i New Dehli vil neppe hente ut afghanere, selv om de gjerne har brukt disse så lenge de var brikker mot Pakistan.

Kina, med en ørliten grense helt i nord synes heller ikke lysten. Ikke er «der» veldig nært heller, ei heller veldig tilgjengelig.

«You break it, you buy it»

De landene som har hatt soldater i Afghanistan, deriblant Norge, har et ansvar. Fordi man valgte å gå inn på den måten man gjorde, og trekke seg ut som man gjorde.

You break it, you buy it, pleier man å si i USA. Vi ødela det, og må nok ta noe mer av kostnaden rent faktisk også. Så må Norge selvfølgelig jobbe med fremtidige afghanske myndigheter og prøve å få til retur når og hvor det faktisk blir trygt for flyktningene å returnere.

For «arterieblødningen» som Farahmand bruker som et språklig bilde, har vi faktisk være med å skape. En liten bandasje er som han helt riktig påpeker ikke nok, men da må vi bidra til med en større trykkbandasje for å stoppe blødningen.

Se dem for det de faktisk er

Samtidig mener de undertegnede at det er litt dumt å se mennesker i nød som et blødende sår. Det er bedre å se dem som hva de er, mennesker i nød. Da kan vi innse at vi kan hjelpe noen av dem, om ikke alle.

Les mer fra Norsk debatt

MDG ønsker en flyktningpolitikk med forankring i menneskerettighetene og anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger. I sin jakt på en streng asylpolitikk synes Høyre og regjeringen å ha glemt både humanitære hensyn, og menneskers rett på individuell og rettssikker behandling av asylsøknader.

Det må en ny regjering endre på.

Som den amerikanske filosofen Henry David Thoreau uttrykte det:

Vi er ikke kommet til verden for å gjøre alt, men for å gjøre noe. La oss så gjøre noe for Afghanistan.

Kommentarer til denne saken