(Nordnorsk debatt)

Det er oppsiktsvekkende hvor fort gode forsett blir forlatt når ubehaget setter inn. Det ser vi hver februar, når støvet legger seg over mang et par nyinnkjøpte løpesko.

Og det ser vi hver gang vi får uforutsette utgifter som følge av nødvendig omstilling i samfunnet.

Det grønne skiftet har blitt den store syndebukken for konsekvensene av de høye strømprisene som vi opplever nå. På noen få små måneder har det grønne skiftet gått fra å bli møtt med en skuldertrekning blant folk flest, til å bli den store stygge ulven som alle vil skyte.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men ikke la det være noe tvil: omstilling til mindre avhengighet av fossil brensel i Europa, og tilrettelegging for ny grønn industriutvikling i Norge, er ansvarlig politikk.

I følge flere energi- og økonomihoder har verden allerede forflyttet seg fra en overflod av billig fossilt brensel til en vedvarende mangel. Og grunnen er i stor grad fordi investering i utvinning og produksjon anses å være for usikre på lengre sikt.

Det er dette som gjør fornybar energi, som norsk vannkraft, til en så høyt priset produkt.

Det skal sies at det kan fort snu hvis EU for eksempel, plutselig og mot all formodning, bestemmer seg for å øke importen og forbruket av fossil brensel for å møte energikrisen sin. Hvis det skjer kan det sette avkarboniseringen tilbake med flere år.

Men det vil trolig ikke snu lenge.

I en forskningsartikkel i Nature Energy kan man lese at overgangen til nye energisystemer allerede er godt underveis. Omtrent halvparten av verdens verdier knyttet til fossil brensel vil være verdiløse innen 2036, hvis overgangen til nullutslippssamfunn gjennomføres.

Land som er trege med å avkarbonisere vil lide, men tidlige aktører vil tjene på rask omstilling på sikt.

Dette er verdifull input i debatten om et grønt skifte.

Artikkelen understreker at fornybar energi og frigjorte investeringer vil mer enn veie opp for tapene for den globale økonomien.

Men denne typen langsiktighet er ikke et privilegium mange utsatte strømkunder føler at de har. Når man velger mellom mat og strømregning, er ikke geopolitikk en nærliggende tanke.

Likevel: Norge er ikke en isolert øy i havet. Vi kan ende opp å bli landet som sitter med verdens største svarteper hvis vi ikke er med på leken her. Hvis Energibyråets veikart om nullutslipp innen 2050 følges, vil olje og gass i stadig økende grad være risikoinvestering.

Ifølge studien i Nature Energy, gjelder det særlig olje og gass produsert i vanskelig tilgjengelige områder, der det koster mye å utvikle teknologi og felt.

Nordsjøen, og Barentshavet er slike områder.

Vi er i gang med en ekstremt krevende omstilling. Men de som faktisk kommer til å klare seg best er land som er tidlig å tilpasse seg. Og det er typisk viktige markeder som EU, som er avhengige av import for å få energien de trenger.

Vi burde alle ha vært enda tidligere ute med å gå over til mer fornybar energi. Å jobbe frem det grønne skiftet med stort pågangsmot er smart.

Men det grønne skiftet har mistet sitt valør på grunn av dårlig forankra politiske beslutninger både her hjemme og i EU, kortsiktig tenkning og markedskrefter som drar oss i alle retninger.

Vi er egentlig flere tiår for sent ute med å iverksette meningsfulle klima- og miljøtiltak og ditto energiomstillinger. Derfor risikerer vi økonomisk misere for en stor andel av befolkninga som vil havne i kryssilden i overgangen til mer tilgjengelig fornybar energi.

Når vi først heiv oss rundt begynte vi i feil ende. De tiltakene som ble iverksatt i all hast, som vindkraft på land i Norge, har vært svakt forankret i befolkninga, og har blant annet ført til inngripende konsekvenser for miljø, enkeltmennesker og deler av næringsliv.

Les også: Dagens strømpriser: Fra en motor i det «Grønne skiftet» til et batteri for andre nasjoner

Stemningen for gode tiltak surner fort når man kjenner kostnadene på kroppen.

De som har kjempet for en grønn omstilling i mange tiår må se på dette med et bittersøtt «Var det ikke det vi sa». Hadde vi vært smarte og startet enda tidligere så hadde vi hatt tid til å prøve og feile uten så store personlige kostnader.

Vi kunne justert kursen slik at byrdene med endringssmerter ble jevnere fordelt over over tid.

Vi mennesker er rare beist. Vi sier stadig at vi vil ha forandring. Men det er ikke forandring vi vil ha. Forandring koster. Forandring er smertefull, krever ubehagelige innrømmelser av egen tilkortkommenhet og enorme kompromisser når det gjelder egne behov. Det gjelder for oss hver og især.

Og det gjelder også stater og statsledere som skal lede mennesker gjennom store omstillinger.

Vi vil ikke ha forandring. Vi vil ha forbedring. Og vi vil helst at den skjer raskt, med minst mulig smerte, svette, blod og tårer involvert.

Det globale samfunnet har vært for sent ute i møtet med behovet for en enorm energiomstilling. Vi har planlagt for dårlig. Vi har ikke hørt etter når forskere har snakket. Og vi har ikke ansvarliggjort de store internasjonale energiselskapene tidligere for den svake omstillinga til en fornybar energifremtid.

Strømkrisen vi har i dag er ikke «det grønne skiftets» krise. Det er en kull-, olje- og gasskrise.

Norge, og EU, kan ikke vakle når det gjelder det grønne skiftet. Vi har hatt flere generasjoner med et skritt frem og fem tilbake. Hele kontinentet må fortsette å satse på fornybar energi.

Les mer fra Norsk debatt her

Sånn sett er ikke Marte Mjøs Persen den ministeren med tyngst bør i dagens regjering. Det er Espen Barth Eide.

Det må eksistere insentiver i overgangsperioden til nullutslipp, som drar folk og industri med oss, og ikke dytter dem ned i økonomiske vansker og nød. Økonomisk nød i befolkningen kan destabilisere viktige samfunnsinstitusjoner og føre til enda mer forhasta beslutningsprosesser. Og da kommer olja til å fremstå som en god løsning for mange.

Vi er gode på kortsiktige løsninger.

Det kan være langsiktig dårlig nytt for oss alle.