Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
I teksten skriver han om de som har kritisert «pride-aktivisme» beskyldes for å ha «tilrettelagt for folk som vil utføre vold» og dermed er «medskyldige i vold». Selvsagt er ikke kritikere av pride direkte medskyldige i helgens terrorangrep. Men de kan være medansvarlige for å skape et debattklima som legitimerer hat og dermed vold mot minoriteter.
Jeg skriver «kan være», fordi dette handler selvsagt om både form og innhold. Selvsagt skal man være fri til å kritisere og stille spørsmål ved alt her i verden, men når kritikken handler om noe som direkte berører spesifikke grupper i samfunnet som allerede lider under ekstreme mengder hets og hat, bør man være bevisst på hvordan man velger å formulere seg. Og når trykket blir for massivt mot en spesifikk gruppe bør man kanskje i blant også rett og slett innse sin privilegerte posisjon og heller holde kjeft.
Erik Stephansen: Hvem har ansvaret for terroren?
Choi trekker også frem meg og min bloggpost, hvor jeg kaller den massive mengden hets mot transpersoner og andre minoriteter i sosiale medier for «lavgradig terrorisme». Dette springer ut av konseptet «stokastisk terrorisme», som altså handler om å bruke en offentlig plattform til å spre mistillit og hat mot en bestemt gruppe på en måte som statistisk sett vil føre til at en ustabil person før eller senere velger å «løse problemet» med vold.
Dette har vi sett mange eksempler på. Verken Breivik eller Manshaus utførte sine handlinger i et ytringsvakuum. De var radikalisert av informasjon publisert av andre som blant annet snakket om Eurabia-teorien, «the great replacement theory», at muslimer og innvandrere er kriminelle lykkejegere som gjør Norge utrygt, og tilsvarende. Ingen av disse to terrorhandlingene kunne ha skjedd i et debattklima hvor denne type ytringer ikke eksisterte.
Les også: Lørdag morgen var jeg to timer på luften med NRK. Siden har det stormet på Twitter
Men vi vet også at ekstreme ytringer og meninger alltid vil finnes, og ingen beskylder Choi for å ha ytret seg direkte hatefullt eller ekstremt - selv om han blant annet har gitt spalteplass til ekstreme ytringer om jøder. Men det kritikken i denne saken går på er at mer moderate røster bidrar til å legitimere mer ekstreme holdninger.
Et direkte relevant eksempel er at da Kjetil Rolness delte min bloggpost med sitt sedvanlige fokus på at gjerningsmannen muligens var en islamist, noe som er helt legitimt og viktig å trekke frem, så dukket det fort opp en kommentar under hans Facebook-post med teksten: «Importert terror. Villet politikk.» Denne har fått over 100 likes og har fått stå i et par dager nå.
Denne korte kommentaren er «replacement theory» i et nøtteskall, altså teorien som lå til grunn for massedrapene i Buffalo, USA, for få uker siden. Videre lager Resett sak på Rolness sin post og åpner dermed for et kommentarfelt fylt av flere hatefulle og rasistiske konspirasjonsteorier.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det er slik dette fungerer. De mest prominente samfunnsdebattanter vet å ikke gå for langt i det de skriver om utsatte grupper. Men de fronter en aksept for hatefulle holdninger, og de maler en blink i panna på enkelte minoriteter, som i rett mengde og over en viss tid statistisk sett vil bidra til at en eller annen galning der ute vil lade våpenet og sikte. Den moderate skribent ønsker selvsagt ikke dette, men det er på tide vi anerkjenner at det likevel kan bli resultatet.
Natt til lørdag var det sannsynligvis en radikalisert islamist som stod bak ugjerningen. Hans handling har kanskje ingenting med den norske debatten å gjøre. Valget om å skyte uskyldige mennesker i Oslo sentrum kan fullt og helt være et utslag av en ekstremistisk og konservativ religiøsitet. Radikal islamisme er livsfarlig og må bekjempes.
Terror har som intensjon å skape frykt, og brutal vold gjør definitivt det. Vi kjenner det alle på kroppen. Men som jeg skriver i bloggposten min er det mye større problemet alle de som må leve hver dag i frykt fordi de er annerledes.
En ganske fersk norsk undersøkelse viser at skeive og transpersoner har dårligere livskvalitet, dårligere psykisk helse, og høyere grad av selvmordstanker enn den øvrige befolkningen, og utsettes for mer diskriminering, vold og overgrep enn andre.
Vi som har deltatt i debattene på Twitter vet at hatet mot disse menneskene er så intenst at det ikke er rart det skaper en enorm frykt og lidelse. Noen velger også å ta sitt eget liv. Derfor er ikke bare konkret terror, som den vi så i helgen, et problem, men også den lavgradige terroren disse gruppene utsettes for hver dag gjennom media og sosiale medier.
Når da folk som Choi velger å problematisere pride, som mer enn en banal «hyllest til kjærligheten» tross alt er en livsviktig kamp for likestilling og rettferdighet, så er han bare første ledd i en kjede som til slutt fører til hets og i blant vold. De moderates stemme legitimerer de mer ekstreme ytringer. De som sier de selvsagt ikke støtter ekstremistene, men «kanskje vi bør ta debatten», baner vei for at ekstreme holdninger legitimeres i samfunnet.
Choi viser atter en gang en ekstremt naiv holdning til hva slags konsekvenser ytringer har. Denne ideen om at ord og handling på ingen som helst måte har noe med hverandre å gjøre, er sjokkerende kunnskapsløs, spesielt etter de høyreekstreme terrorangrepene vi har vært i gjennom i Norge de siste årene.
Vi vet at hatkriminalitet mot minoriteter i USA økte etter at Trump fikk bruke sin autoritet og offentlige plattform til å omtale blant annet illegale innvandrere som voldtektsforbrytere, narkolangere, overgripere og kriminelle. Analyser av FBI-data viser at det var en direkte korrelasjon mellom en økning i hatkriminalitet og områder der Trump gjorde det spesielt sterkt i 2016-valget, samt en dobling i områder der Trump nylig hadde holdt valgkampanjer. Den nest største økningen i hatkriminalitet på 25 år, kun overgått at tiden etter 9/11. Det er også gjort studier som viste at når folk ble eksponert for Trumps retorikk ytret de seg mer hatefullt mot minoriteter etterpå.
Hatefulle holdninger og hatkriminalitet oppstår ikke i et vakuum.
Chois pretensiøse forsvar av «ytringsfrihet» er også en pinlig avledningsmanøver. Kulturkrigerne har vridd debatten om til å handle om ytringsfrihet, men glemmer at de da kun ønsker å verne sin egen frihet til ytringer uten å møte motbør. I realiteten vet vi at hvis ikke en debatt modereres ender vi opp med mindre ytringsfrihet.
Når transpersoner møtes med ekstreme angrep og beskyldninger om «grooming av barn», «skjulte motiver for å begå overgrep på kvinner i garderober», i tillegg til massiv mobbing om utseende eller mangel på aksept for deres opplevde kjønnsidentitet, så er det ikke rart at de trekker seg unna debatten.
Når mobberne får gå løs får vi ikke mer ytringsfrihet. Vi får mindre. Vi mister viktige stemmer i viktige debatter. Ja, vi mister de viktigste stemmene i disse debattene, og ender opp med et fattigere ordskifte.
Dette handler ikke om reell ytringsfrihet, men om ytringsansvar. Choi og andre har den fulle frihet til å ytre seg som de vil. Ingen har ropt om et forbud eller at de skal straffes for dette. Men å se dem sutre og fremstille seg som stakkarslige ofre fordi de møter kritikk, er et pinlig skue når hele budskapet deres er at «alle må tåle kritikk».
Det er påfallende hvor mye energi disse privilegerte menneskene med fast spalteplass i aviser og tusenvis av følgere i sosiale medier bruker på å forsvare hverandre mot kritikk fra folk utenfor det gode selskap, heller enn å forsvare de gruppene som faktisk lider under reell hets, hat, diskriminering og vold hver eneste dag.
Jeg har også måttet tåle ufattelige mengder hets i kjølvannet av min bloggpost. Men det er ikke Choi eller meg det er synd på. Vi kan i verste fall risikere å miste lesere. De menneskene pride kjemper for, kan risikere å miste livet.
*** Innlegget er noe forkortet