TRE DAGER FØR avspark i Qatar er det fortsatt oppropet for menneskerettigheter og VM-arrangørens totale forakt for grunnleggende verdier som leder ordskiftet. Hvem som til slutt løfter trofeet er det ikke mange som diskuterer eller bryr seg om.

Argentina, Brasil, Spania, Belgia, Frankrike, Tyskland eller England – hva så?

I VM 2022 har fotballen ingenting å vinne.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

DERFOR BLIR DET heller ingen vinner i Qatar, slik verden ser ut nå. Under FIFAs tolv år lange skygge kastet av korrupsjon, grådighet og blind politisk egoisme har fotballen tapt før den starter.

Kampene verd å kjempe i dette mesterskapet handler om menneskerettigheter på og utenfor banen.

Kampene som må kjempes de neste ukene går om verdiene lederne har voldtatt og trampet på så lenge vi kan huske.

Å MØTE ET VM-sluttspill med lengsel om at lyset skal slokkes på finalearenaen er en rar følelse. De neste fire ukene vil sånn sett bli de merkeligste i turneringas 92 år lange historie.

Jeg kjenner mange som sier de skal se på uten egentlig å bry seg, der en av dem snakker om «fotballens begravelse».

Det er lett å kle seg i mørkt og følge den flokken.

For første gang er det nemlig ikke resultatene, avansement og hvem som gjør hva og på hvilken måte som får fokus.

Det eneste resultatet som kan ta fotballen vekk fra all denne gjennomsyrede dritten og ondskapen, er det politiske sluttresultatet.

Les også: Lise Klaveness blir sett på som en plagsom aktivist

SPILLET BAK SPILLET trumfer alt i Qatar, og da tenker jeg ikke på FIFA-presidentens kvalmende diplomatiske stormannsgalskap. Den er bare en dråpe til. Med begge beina plantet i en pøl av diskriminering og menneskerettighetsbrudd, presterte fotballens øverste valgte leder mandag å gjøre seg selv til fotballens og verdens sendebud for en måneds våpenhvile i Ukraina.

Hvem tror han at han er, Gianni Infantino - vår herre?

Har han ikke speil og ser det alle vi andre ser, at han representerer djevelen selv.

DER HAR DU kampen som må vinnes i Qatar, den mot djevelen. Kampen mot det onde. Kampen for fotballens i framtid. Kampen som handler om at Qatar 2022 aldri må skje igjen.

Les også: Dødens VM: Det viktigste er at det ikke skjer igjen

Der vil slaget stå, det er den kampen vi må heie på og følge.

Når en lykkelig målscorer forhåpentligvis løfter drakta for å synliggjøre et krav maken til det Norge lanserte i Gibraltar – Human Rights on and off the pitch – vil den første pasningen være spilt.

DER VM ER nå er det bare en farbar vei framover. Den rettferdige. Motstanderne av 2022 tok til våpnene for seint og tapte slaget om Qatar. Stadig flere i antall, og forhåpentligvis også bedre organisert over landegrensene, må målet være å vinne krigen.

Alle som ikke liker Qatar 2022 må bruke mesterskapet som ammunisjon for framtida.

Om ikke skuddet de fikk for baugen i mars var nok til å fange oppmerksomheten, må FIFA bombarderes.

Les også: I Dublin er vi en parentes, i VM kunne vi utgjort en forskjell

DET VAR NORGE og Lise Klaveness som fyrte av den første hørbare salven, vedtatt på Norges Fotballforbunds ting. Det skal vi være stolte av. Herfra og til rettferdighet må det jobbes for at stadig flere nasjoner følger eksempelet og lader børsa.

Vi kan ikke late som om Qatar 2022 ikke er der gjennom å vende oss bort i avsky.

Skal FIFA forandres må organisasjonen sprenges i lufta med rettferdighetens og åpenhetens krutt.

Kampen for det gode må spilles med hjertet og hodet og med overbevisning og stort mot, uten frykt for represalier og konsekvenser.

Revolusjonen må starte i Qatar.

Les mer fra Norsk debatt her