Samtidig som vindmøllene roterer for full rulle er det en kjent sak at atomene som bygger dem opp inneholder energi nok til å kunne forsyne de samme husstandene med strøm i millioner av år. Den samme energien er den som truer verdensfreden.

En energikrig kan bli til atomkrig, ifølge Russlands trusler. Men hva om atombombeprinsippet heller vurderes som en løsning på energiutfordringene?

Mens realitetene inntar russiske myndigheter og Putin biter negler som aldri før, vet vi at atomenergien i selv en negl kunne holdt en Boeing 747 flyvende i over ett døgn.

Er denne energien forbeholdt store smell, som legger hele byer i ruiner, eller kan atombombeprinsippet også brukes i kontrollerte og nyttige former?

Forskningen stopper opp

Tusener på tusener med tonn fyller vannmagasinene. Bare ett slikt magasin kunne forsynt hele sivilisasjonen med energi i århundrer – men vi har ingen teknologi til å hente den ut. Det beste vi foreløpig har er høydeforskjellen – og et urgammelt prinsipp med noen turbiner som snurrer rundt når vannet synker nedover.

Hva som foregår i en atombombe har aldri vært noen hemmelighet. Når atomene blir bestrålt så intenst at trykket ikke rekker å spre seg før atomene har slått seg sammen, ender det hele med ett smell.

Må en by lagt i ruiner være utgangen av et slikt smell, eller kan høyfrekvente lasere høste ut energi på samme måte gjennom presisjon?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Fusjon er naturens måte å drive et solsystem på, og er det all energien enhver stjerne utstråler stammer fra – slik at klimasystemene på planetene rundt sirkulerer og blant annet kommer til uttrykk i form av vind, regn og sollys.

Vi har bygget utallige reaktorer helt siden 30-tallet – såkalte fusjonsreaktorer – som på ulike måter prøver å trykke sammen atomer og frembringe fusjon kunstig, men ingen har vært nær energigevinst – med unntak av Putins og andre nasjoners atombomber. I en atombombe blir det nemlig så varmt at nesten all energien som utløses er netto gevinst.

Samtidig er det også et hav av muligheter, blant annet med nye optiske prinsipper, som kan lede til gjennombrudd innenfor fusjon. Men, her stopper dessverre også forskningen.

Hvor blir det av ressursene?

Er det fusjon, eller biproduktene vind-, vann- og solkraft – som noen forsvinnende små rester etter førstnevnte – som er vårt fremtidshåp?

Skal vi oppskalere sivilisasjonens aktivitet og bli en permanent levedyktig sivilisasjon som kan overleve både global oppvarming og forventede istider i årtusener fremover, kan det vel ikke herskes tvil om at fusjon er det vi bør satse på. Energitilgangen er nemlig så godt som utømmelig.

Men hvor blir det av alle ressursene? Hvem stiller spørsmål ved om forskningen vi gjør går bredt nok? Er atomkjernene bygget av såkalte fargeladninger, eller er måtene vi tolker atomene på bare teoretiske konsepter?

Vel, Einstein jobbet nok neppe sine siste 30 år av livet med å forene alt til ett felt om han var i tvil om hva som var riktig. Skal alt henge sammen i ett felt er det nemlig ingen rom for fargeladninger. Selv elektriske ladninger må i så fall henge sammen med tyngdevirkningene, og heller ikke der har vi kommet særlig videre med vitenskapen de siste 100 årene.

Hadde Einstein visst hvilken retning vitenskapen skulle ta, at de to feltene han ville forene til ett isteden skulle bli til 16 nye, hadde han nok snudd seg i graven.

Fremdeles er «energi» bare definert som «en evne til å utføre arbeid», og ekspertene som blir konfrontert med hva det egentlig er, vil kanskje svare noe som at «det er slik tiden oversettes og kommer til uttrykk».

Les mer fra Norsk debatt

At heller ikke Einstein klarte å løse spørsmålet om hvorfor tiden strømmer, vil derimot de færreste trekke frem. For det vil i så fall være å innrømme at vi ikke vet, hverken hva tid eller energi er. Alle fysikklovene er nemlig bygget på uløste naturkonstanter, og vi har heller ingen aning om hvordan rommet – som et felt med egenskaper – er fundamentert.

Har vi råd til å la være?

Å forske på atombombeprinsippet som en mulig kraftressurs, er det få som tør å gå i dybden på. Om vi så skulle få netto energigevinst ut av de «magnetbaserte» fusjonsreaktorene – som Equinor nylig har investert milliarder i – er det simpelthen ikke godt nok.

For at fusjon skal kunne utkonkurrere konvensjonell kjernekraft og andre kraftsektorer kreves det naturligvis økonomisk lønnsomhet.

Så langt er det ingen andre prinsipper enn atombomber som er mer effektive på å utløse netto energigevinst, og det var denne energien vi skulle hatt inn på strømnettet – for å kunne steke helt andre ting enn byer.

Teknologi som er ny, og ikke utprøvd, blir dessverre ofte liggende. Forskning innenfor fusjon er imidlertid noe som kan avgjøre hele sivilisasjonens fremtid og energivilkår, og det bør derfor investeres mer på dette i fremtiden.

Vi trenger ikke engang bruke en promille av Oljefondet for å skape potensielt enorme energigevinster.

Har vi virkelig råd til å neglisjere forskning på dette området når vi ser på klodens energibehov i et lengre perspektiv?