Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
I forrige uke skrev jeg en tekst med overskriften «Legg bort kebabnorsken». Og kritikken lot ikke vente på seg. Meningsmangfold er fint. Kulturelt fargede ytringer er viktig, men jeg ønsker virkelig ikke at vi på Dagsrevyen skal måtte forholde oss til ord som «walla» og «schmø», like lite som jeg ønsker at folk skal si «schjærlighet» og «schjøttkaker», eller lese kronikker skrevet på kebabnorsk.
Språket forandrer seg. En generasjon snakker litt annerledes enn den forrige generasjonen og språket tilpasses den kulturelle sammenhengen man er i. Sånn er det, og sånn vil det alltid være.
For meg handler denne debatten først og fremst om godt språk og dårlig språk, og en forståelse av hvilken makt som ligger i god språkføring.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Ungdomssjanger
Jeg er for å beherske et godt språk. Skriftlig så vel som muntlig. På samme måte som jeg gang på gang lar meg sjokkere over dårlig muntlig norsk lar jeg meg sjokkere over nettroll som foruten å ha tvilsomme hensikter med sine innlegg, ofte avslører til dels svært lav språkforståelse.
Multietnolekt er OK så lenge det forblir en ungdomsjanger, og brukes i denne sammenheng. Å ta med seg dette språket inn i voksenlivet er selvsagt valgfritt. Men, språk er og forblir makt. Dette gjelder etnisk norske ungdommer like mye som de som snakker kebabnorsk.
Å se på 33 prosent av Oslos befolking som et markedssegment som vinnes med kebabnorsk er i beste fall tvilsomt. Men, hvis bedrifter for eksempel ønsker å utvide til nye markeder, kan det være lurt for bedriften å ha en arbeidsstyrke som forstår denne gruppens kulturelle bakgrunn, kundebehov og forventninger.
Les også: Lurer kundene: Denne ukulturen går igjen hos flere aktører
Men det må være helt innafor å fortelle 33 prosent av Oslos befolkning viktigheten av god språkføring. Dette handler om bevissthet. Om mottakerbevissthet. At man evner å tilpasse språket sitt til ulike mottakere, og at kebabnorsk i så fall ikke er veien å gå.
Det å ha innflytelse på egen språkføring og kunne bruke språket bevisst er noe ingen kan ta fra oss mennesker. Foruten oss selv. Det er viktig å bruke språket til å skape de rette mulighetene som igjen hjelper en til å sette tanker og meninger på agendaen.
Og ja, jeg ville sagt tilnærmet det samme til Jens Stoltenberg og Torbjørn Jagland, dersom engelsk språk hadde vært temaet.
Det finnes i dag hauger av råd for hvilken type utdanning som lønner seg å ta, kurs man bør ta for å skrive søknader, kurs man bør ta for å kunne oppføre seg på intervju og kurs i debatteknikk. Disse kursene er ment som rettledning for å kunne ta del i det norske arbeidsmarkedet, og aller helst basert på den utdannelsen og de evnene man har.
Hvorfor skal ikke språk bety noe i denne sammenheng? Hvorfor er det feil med språklig rettledning i jakten på den beste jobben man kan få?
«Sterk? Medium? Eller ganske svakt?»
Det er veldig mange som ønsker et inkluderende og mangfoldig samfunn. Det bør være en selvfølge at en arbeidsgiver vil ha den beste kandidaten uavhengig av bakgrunn.
Men at jeg oppfordrer folk til å skjule klassetilhørighet er det ikke dekning for i min tekst, slik direktøren for mangfold og inkludering i Schibsted, Sumeet Singh Patpatia, påstår i sitt innlegg «Sterk? Medium? Eller ganske svakt?» på LinkedIn og Facebook.
At språk er makt er ikke avhengig av meg som person. Min tekst er skrevet med grunnlag i et objektivt forhold, om et objektivt forhold, og det gir dermed ingen mening å ilegge meg at jeg har på meg en maske slik, Sumeet Singh Patpatia hevder.
Mitt råd er fortsatt det samme. Legg bort kebabnorsken. Mindre sterk løk. Mer raffinement.