Kreativitet i akademia er en strålende ting. Når et begrep plutselig dukker opp eller en kombinasjon av tidligere ervervet kunnskapskorn klikker sammen som puslespillbiter. Alle som har skrevet en lengre akademisk oppgave vet dette. Det var omtrent det som skjedde da Rob Henderson kom frem til begrepet «luxury beliefs» (luksusoverbevisninger, kan vi kanskje heller kalle det).

En slik overbevisning, sier han, er en tro som gjør at du selv føler deg bedre, samtidig som det skader andre.

Sterk overbevisning

Spesielt når det er en overbevisning som får stor samfunnskraft. Inspirasjonen bak det hele er blant annet samfunnsviter Thorstein Veblen, som skrev om overklassens vaner og uvaner.

Eksemplet jeg oftest har hørt Henderson bruke når han snakker om dette, handler om familiesammensetning.

Korrelasjonen mellom sosiale problemer som kriminalitet og rusproblemer, og trøblete familieforhold i barndommen er knallsterk. Kanskje den sterkeste. Adskillig sterkere enn økonomiske forhold.

Et barn med rike foreldre fra et kaotisk hjem, har større sannsynlighet for fremtidige problemer enn et barn som kommer fra fattigsligere kår, men som har et stabilt familieliv bak seg.

Det er mange som ikke vil høre dette.

Det er å «skylde på aleneforeldre». Men det er altså sant. Om man faktisk har interesse av å løse problemer, så bør man ha interesse av å finne ut hvor de kommer fra og hva som er sant. Ikke minst bør man ha respekt for de funnene man graver frem.

Det er her luksusoverbevisninger feiler så stygt. I Hendersons fortelling er det å opphøye alternativer til kjernefamilien, noe som kommer fra progressivt og økonomisk sikkert hold.

Vi har vel alle hørt dette nå. At alle familiesammensetninger er like gode. At det er like bra å vokse opp i et enkeltforelderhjem som i en gammeldags, reaksjonær kjernefamilie. Man skal ikke dømme noen. Henderson møtte dette i bøtter og spann da han kom til universitetet.

Problemet er at det ikke stemmer.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Selv kommer han fra en kaotisk familiebakgrunn. Han hadde selv valgt noe annet om han kunne. Og han la veldig fort merke til at alle lærerne og medstudentene som fremmet denne tankemåten, selv kom fra tradisjonelle kjernefamilier.

Han begynte å spørre dem. Svaret var det samme over hele linja:

«Selvfølgelig. Mor og far og hus og sånt.»

Men hva har de selv tenkt til å gjøre?

«Å, finne meg en ektefelle og stifte en trygg familie.»

Jaha. Og er dette også noe du ønsker for dine fremtidige barn?

«Selvfølgelig.»

De ville noe for seg selv som de ikke ville anbefale for andre. Litt rart er det jo.

Privilegert moralisme

USA er på mange måter dysfunksjonelt. En av disse dysfunksjonene er familiestruktur. Omtrent tre av fire barn som fødes i den afroamerikanske demografien, vokser opp i en familie uten en trygt nærværende far. Dette har en enorm effekt på det amerikanske samfunnet. Problemet her er de korrelasjonene som er nevnt tidligere. Gutter uten fedre (eller andre gode rollemodeller) i oppveksten har mye, mye høyere sjans for å skli ut på mange forskjellige måter. Fenomenet er ikke utelukkende amerikansk. Det er kanskje mest synlig der, men man finner lignende resultater i blant annet Sverige og England. Det at det er spesielt synlig blant svarte er et kontroversielt tema. Tallene varierer noe.

For Henderson gjør dette det hele enda mer skurrende. Selv er han asiatisk minoritet.

Og han legger veldig godt merke til at akkurat denne luksusoverbevisningen om familiesammensetning, først og fremst spres av velmenende, hvite, trygge, privilegerte, progressive mennesker.

Prisen som betales, punges ut av folk i utsatte områder, og er i voldsom ubalanse i retning fargede. For Henderson gjør dette hykleriet i overbevisningen enda større, all den tid de samme velmenende, hvite, trygge, privilegerte og progressive hevder å ha den fargede befolkningen som sin første prioritet.

Gode råd blir «victim blaming»

Han har flere eksempler å komme med. Debatten som handler om å fjerne politiet fra kriminalutsatte strøk er kanskje det mest aktuelle. Folk som faktisk bor i disse områdene vil det ikke, mens folk som mener at de har omsorg for de som bor der, vil det.

Dette er en luksusoverbevisning som koster liv på daglig basis, i de tilfellene hvor byer har bestemt seg for å følge saken opp i praksis.

Andre eksempler dukker stadig opp. For et par dager siden hadde politiet i Sogn gått ut med en advarsel til ungdommen om at det var lurt å ikke drikke seg så full at man mister kontrollen. De rådet også ungdommene til å ikke gå alene i mørket og til å passe på å ha nok strøm på mobilen sin. Helt standard, gode råd altså.

Dette fikk derimot enkelte mennesker til å gå av skaftet.

Og politiet ble raskt beskyldt for å victim blame, og i verste fall bidra til flere overgrep.

«Politiet legger ansvaret på ungdommene, slik at de selv blir skyld i hva som enn skjer med dem», ble det hevdet.

Les mer fra Norsk debatt

Vi har vel alle hørt dette før, spesielt når det omhandler råd til jenter. Da raser det alltid. Men det lyser luksusoverbevisning lang vei av dette. Spør en hvilken som helst av de som brøler mot politiet, om de gir slike råd til sine egne barn. Svaret er ja.

Selvfølgelig er det det.

Om man ikke gir sine oppvoksende ungdommer råd av dette slaget, så er man jo en uansvarlig forelder. Det er ens oppgave å videreføre sine livserfaringer og lærdommen man har plukket fra dem. «Ikke legg hånda på plata, den er varm. Ikke bruk paraplyen din som fallskjerm fra taket. Det funker ikke.»

To ganger har jeg møtt folk som svarte nei. Men de snakket rett og slett ikke sant. Det lyste av dem.

Dobbeltmoralsk

Ifølge den luksusoverbeviste, er det en god idé å gi sine egne barn gode råd. Men det er horribelt om offentligheten gjør det.

Hva med ungdommer som har foreldre som ikke bryr seg om dem? Som ikke gidder å bruke tid på å gi dem råd? Ifølge luksusoverbevisningen, så skal slike ungdommer rett og slett ikke få råd.

At overbevisningen gjør at det skinner et lys på en selv, er tydeligvis et viktigere hensyn enn hvilke konsekvenser den får for andre.

Les flere kommentarer fra Espen Goffeng

Nå sier ikke jeg at ungdommer på vei til fest lar seg enkelt overtale av politiet. Men ting siver inn i hjernen over tid.

Hører man mange nok ganger at man bør huske å ha strøm på mobilen før en fest, er det gjerne lettere å gjøre det til en vane. Om gode råd tillates, blir man kanskje litt tryggere også?

Men de luksusoverbeviste lar ikke det skje. Det er altså kun deres egne barn som skal få tilgang på gode råd.

Politiet ga etter i dette tilfellet, som de så altfor ofte gjør. De lot de luksusoverbeviste styre. Det burde de ikke gjort. Politiet burde bedt dem holde trut, og tenke på sine egne barn.

Det er ikke vanskelig å finne flere eksempler på slike overbevisninger. Og det smaker slettes ikke godt av dem. Det smaker litt muggent. Og vi burde ikke la dem fungere som glorie.