Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Småbarnsmoren Anita Bjørnevig Knutsen fra Sørlandet kom inn fra den jordnære norske hverdagen til et studio hos Fredrik Solvang tirsdag kveld.
- Strømprisene knuser den norske arbeiderklassen, sa Knutsen med ekte klarsyn fra småfolkets virkelighet, før hun la til dette: Det dere kaller det grønne skiftet og miljøpolitikk er helseskadelig politikk for folk flest. Med «dere» mente hun de to andre i studio, olje og energiministeren Marte Mjøs Persen fra Ap og samarbeidspartneren Kirsti Bergstø i SV.
Se tobarnsmorens sterke historie om hvordan hverdagen er akkurat nå:
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Med sylskarp presisjon satte kvinnen fra Lyngdal ord på uroen hundretusener av nordmenn kjenner på. Det vanvittige paradokset står og blinker mot oss alle: Vannkraften som koster 20 øre å produsere selges for fire til seks kroner per kilowattime. Mens magasineierne - staten og kraftselskapene - soper inn penger, blir nordmenn fattigere. Vi leser om mennesker som fryser og sulter, som ikke har råd til julegaver, som ikke vasker verken klær eller seg selv. Det er en dramatisk situasjon det norske samfunnet ikke har stått i på noe tidspunkt etter at vi begynte å hente velferden opp fra Nordsjøen.
Det ble årets TV-øyeblikk hos Fredrik Solvang - med noen enorme kontraster. Etter småbarnsmoren steg direktøren i Statkraft frem. Det var ingen selvkritikk å spore. Tvert imot kunne direktøren fortelle at vi i Norge har skapt det han kalte «det perfekte system» for at kraft skal få flyte fritt. Dessverre er det samme tilfelle også for prisen når den er utenfor enhver politisk kontroll.
Les også: Strømprisen vi betaler for budsjettforliket
Nordmenn er et disiplinert folkeslag, spørsmålet er hvor lenge tålmodigheten varer før vi får vår egen variant av de gule vestene. Det grønne skiftet blir en rød klut - uten oppslutning - hvis idealismen støter for hardt mot hverdagens realiteter. Kaster man markedets enøyde logikk inn i den samme miksen, blir resultatet destabilisering av samfunn, avmakt og fattigdom.
Strømprisene denne vinteren er et velkommen til fremtidens Norge, og snart blir hovedretten servert: Den storslåtte elektrifiseringen av norsk sokkel. Ideen er å fylle norskekysten opp med vindkraft, i kjølvannet av massive arealkonflikter i distriktene. Det er energi som skal føres rett forbi de tusen hjem og ut til oljeplattformene, i tillegg til at skattebetalerne må subsidiere ulønnsom havvind.
Det handler utelukkende om å pynte opp CO2-regnskapet innenfor våre egne landegrenser for å innfri Paris-avtalen i 2030. Ingen trenger å være i tvil om hvor regningen blir sendt. Det blir til småbarnsmoren i Lyngdal.
Det går mot fimbulvinter i mange norske hus nå. Men ikke bare der. I industribedrifter som driver med produksjon hadde de håpet på et strømmarked som skulle hjelpe dem gjennom det grønne skiftet med tilgang på et norsk konkurransefortrinn, den billige strømmen. Så har man istedet endt opp med å sende all overskuddskraft ut av landet mens vi i retur importerer europeiske strømpriser. Nå må bedrifter i hele landet kompensere for kraftig økning i produksjonskostnader. Det gir økte priser på varer som igjen vil merkes på lommeboka.
Det som åpner seg i Norge nå, har potensial til å skape mye større avstand mellom de som har og de som ikke har. Gapet mellom de som er godt stilt og de som har et mye dårligere utgangspunkt har brått blitt enormt mye større. Det farlige er at det skjer i et land som har pleid å tenke på seg selv som egalitært, bygd på likeverd. Det man risikerer er er tap av tillit, konflikt og sosial uro. Den økonomiske ulikheten kan bli så stor at samfunnsmuren brister.