For noen måneder siden viste FNs generalsekretær António Gutierres til Parisavtatalen (2015) og slo fast at «Vitenskapen er klar – for å begrense temperaturøkningen til 1,5°C må vi kutte CO2-utslippene med 45 prosent innen 2030 fra 2010 nivået».

Da Det internasjonale Energibyrået (IEA) nylig konkluderte med at det ikke var rom for å åpne nye oljefelt, basert de seg også på at vitenskapen er svært presis på hva som må gjøres.

Les også: - Dette er ikke bare usmakelig, men dypt kriminelt

Klima er politikk

Klima er politikk, slik helse er det (jf. koronapandemien). Politikere står derfor fritt til å utøve fagpolitisk skjønn når situasjonen krever det, men det gjelder ikke IEA. Fagfolkene i IEA skal forhode seg strengt til fakta.

Så hva har FNs klimapanel egentlig skrevet om den kvantitative sammenhengen mellom CO2 og klima? Den foreløpig beste kilden for å avgjøre om det, er klimapanelets siste hovedfagrapport, AR5 (The Physical Science Basis) som ble publisert 2013.

Der konkluderes det at temperaturen vil stige fra mellom 1,5 til 4,5°C hvis CO2 innholdet i atmosfæren øker til det dobbelte av før-industrielt nivå. Klimapanelet er ikke mer presise enn det. Det sies for eksempel ikke noe om hva som er mest sannsynlig eller forventet temperaturbane for en gitt mengde CO2 i atmosfæren.

Forventet temperaturbane er derimot gjort til et hovedpoeng i rapporten Summary for Policymakers (2013) som er skrevet for og sammen med politikerne. Ettersom det er den temperaturbanen politikerne styrer etter, er det viktig å forstå hvor den kommer ifra.

Kan ikke beregne forventet temperatur

Det står ikke noe om det i den «politiske» rapporten, men i hovedfagrapporten opererer forfatterne med noe som gir assosiasjoner til mest sannsynlig eller forventet temperaturbane, nemlig aritmetisk middelverdi (gjennomsnitt) fra mange modeller («multi-model mean»).

For å kunne regne ut middelverdier, har forfatterne lagt til grunn at alle modellene er like gode og lagt like mye vekt på hver modell («one vote per model», AR5, s.755). De vet at dette er en overforenkling av problemet, fordi hver klimamodell er laget for å belyse ulike sider ved klima - «de er alternative representasjoner av jordas respons» (s. 1036).

Fordi de ikke kan rangere/vekte modellene, som hver består av rundt regnet én million programlinjer, er de tydelige på de ikke kan presentere en forventet temperatur bårne (AR5, s.1036).

Det politikerne ikke har fått med seg

Ettersom de sier ifra hva de gjør, har de sitt på det tørre. Det blir allikevel problematisk ettersom de unnlater å opplyse leserne om hvordan de har regnet ut middelverdiene når de presenterer resultatene, det vi si i figurene (som trolig de fleste forholder seg til).

Du må nemlig ha lest, forstått og sammenholdt det statistiske språket på sidene 755 og 1036 (i to forskjellige kapitler) i en fagrapport på over 1500 sider for å få vite at middelverdiene ikke skal forståes som mest sannsynlig (forventet).

Hvorfor de tas med, blir imidlertid ikke forklart.

Uansett, dette har politikerne åpenbart ikke fått med seg. Pila peker på klimaforskerne. De har ikke korrigert politikerne.

Et blindspor

Klimaforskerne fikk rollen som faglige rådgivere da FN opprettet Klimapanelet på slutten av 1980-tallet. Da fantes det klimamodeller som tilsa at temperaturen ville øke med mellom 1.5 og 4.5°C ved en dobling av CO2 i atmosfæren i forhold til før-industrielt nivå.

Samfunnsoppdraget gikk ut på å redusere usikkerheten slik at politikerne kunne få noe mer konkret å styre etter. Det har klimaforskerne altså ikke gitt dem.

Det er snarere slik at oppdragsgiverne som har kommet Klimapanelet til «unnsetning» fordi faktum er, at klimaforskerne fremdeles ikke kan si hvor mye vi må redusere utslippet av CO2 for å holde oss under 1.5°C grensen.

Fordi man etter over 30 år ikke har løst oppdraget med å redusere usikkerheten knyttet til effekten av økt CO2 i atmosfæren, er det for kanskje på tide å spørre om strategien med å satse på mange klimamodeller ha vært et blindspor?

Jeg mener det.

Parisavtalen er signert, men hva sier vitenskapen?

Ettersom hver modell er laget for å belyse ulike sider ved klima, får hver klimamodell status som en vitenskapelig hypotese/gjetning.

Målet i forskning er å redusere antall hypoteser til én - som kan få status som teori. Det synes imidlertid ikke å være målet for Klimapanelet. Det ser nemlig på «mangfoldet av modeller» som noe positivt - «et sunt aspekt» (AR5, s.1036) ved det de holder på med.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Kritikken jeg har kommet med rammer ikke Parisavtalen (den er signert), men den tilsier at politikerne – eller andre - ikke kan fortsette å skyve vitenskap foran seg (og dermed folk flest til sides) på den måten de nå gjør.

Fordi vitenskapen ikke har et presist svar på hva vi må gjøre for å berge klimaet, kan alle delta i diskusjonen om en sikker overgangen til et grønnere samfunn.