(Fremover)

Torsdag kom den svært overraskende nyheten om at storfilmen «Kampen om Narvik» utsettes på ubestemt tid. Årsaken er krigen i Ukraina. I en pressemelding skriver produsent Aage Aaberge i Nordisk Film blant annet:

«Vi har tatt innover oss at selv om mange oppsøker avisartikler og nyhetssendinger for å begripe det som nå skjer, går det et tydelig skille mellom å søke kunnskap og det å oppleve et realistisk krigsdrama i en kinosal, med de sterke sanseinntrykkene det gir».

Jeg har selvsagt respekt og forståelse for at en krigsfilm på kino kan vekke sterke følelser hos mange. Jeg er likevel sterkt uenig i at det rette nå var å utsette «Kampen om Narvik».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

For meg har «Kampen om Narvik» hele tiden handlet om at en av de aller viktigste krigshistoriene i Norge endelig skal bli fortalt. En historie som i altfor mange år har hatt en altfor liten plass i historiebøkene.

Nå handler det ikke om det lenger.

Etter at Ukraina ble angrepet brutalt og voldelig av Russland, handler filmen om mye mer for meg.

Det er viktigere enn noen gang å få vist «Kampen om Narvik», at filmen ikke tas av plakatene på ubestemt tid slik den blir nå. Filmen har dessverre helt plutselig fått en aktualitet vi aldri trodde den skulle få. Vi visste ikke engang at vi fryktet at den kunne få en sånn aktualitet.

I dag vil «Kampen om Narvik» hjelpe generasjonene som ikke har opplevd krig å forstå hva som skjer i Ukraina. I dag vil filmen bidra til økt sympati og forståelse for de mange millionene med mennesker som plutselig lever med krig rundt seg og kjenner frykt på kroppen. Det vil hjelpe oss med å forstå at tallet 800.000 ikke bare er en sum med mennesker, men enkeltindivider som nå må forlate sine hjem og sine byer fordi de over natten er blitt nødt til å flykte fra en krig.

Det innbyggerne i Narvik opplevde i 1940, og som skildres fantastisk i «Kampen om Narvik», opplever dessverre våre medborgere i Ukraina på sitt vis i dag.

Det er viktigere enn noen gang å forstå og lære av vår egen historie.

12. mars skulle filmen settes opp med lukket førpremiere for spesielt inviterte først på kvelden. Deretter skulle filmen vises gratis på en utendørsvisning for kanskje så mange som 5000 mennesker.

Jeg forstår at en ren utendørsvisning med fest og feiring ville kunne oppleves smakløst. Men hva om utendørsvisningen ikke ble en feiring av filmen? Tenk om dette kunne bli den største markeringen for Ukraina på norsk jord? En markering med 5000 mennesker – kanskje flere – samlet på samme sted for ett minutts stillhet, appeller og synlig støtte til det ukrainske folket.

Les også: Kyiv - en helteby kringsatt av heltebyer

Utendørsvisningen kunne blitt en vakker men kraftfull demonstrasjon mot det som nå skjer. Det vi trodde vi aldri skulle oppleve igjen. Historie vi skulle bruke for å minne om hvorfor vi skal strekke oss for å bevare freden. Ikke for å markere at det igjen har skjedd. Men som vi nå kunne ha brukt anledningen til å si høyt fra om.

Denne muligheten har vi nå mistet.

Samtidig føles det litt som om Putin indirekte har tvunget en viktig film om frykt og grufullheter, men også samhold og kjærlighet i kne. At vi skal la han få stoppe kunsten og et viktig dokument som «Kampen om Narvik» tross alt er, er trist.

Jeg har en viss forståelse for at Nordisk Film selvsagt også må ivareta et kommersielt hensyn oppi det hele. Jeg mistenker ikke et sekund at det ikke også er knyttet følelser til visningen av «Kampen om Narvik» hos Nordisk Film, og at dette selvsagt har vært en vanskelig avgjørelse. Spesielt fordi bransjefolkene har vært sjeldent delt i dette spørsmålet. Skillet synes å gå mellom nord og sør: I nord ønsker man å vise «Kampen om Narvik», i sør ønsker man å utsette. Det kan kanskje også si noe om ønsket om å få fortelle hva menneskene i nord faktisk gikk igjennom da krigen kom til Narvik.

Les mer fra Norsk debatt her

Min klare holdning er at «Kampen om Narvik» burde blitt vist. For flest mulig, ikke bare i Norge. Å utsette den er tidenes feilvurdering. Nordisk Film må endre sin beslutning og kjøre filmen som planlagt.

Og utendørsvisningen må ta tilbake og gjøre til en dempet og verdig markering for det ukrainske folk. Vi må benytte anledningen til å vise at vi står sammen med det ukrainske folket.

Vi skylder dem å vise at vi aldri glemmer vår egen historie og derfor ikke stilltiende tåler det som nå skjer med dem.