Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er ikke den aller, aller minste mulighet for at sånt som Nasjonalmuseet hadde blitt bygget om innbyggerne i byen hadde blitt spurt. Det samme gjelder et stort utall bygg og områder. Ja, utall. Ikke antall.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
«Jasså, hadde du gjort det bedre selv?», spør man gjerne hverandre. Men ja. ALLE hadde gjort det bedre selv. Praktisk talt alle. Man må bare ha sett en del hus for å gjøre det bedre. Man MÅ faktisk være proff for å klare å oppføre noe så estetisk frastøtende som Nasjonalmusseet.
Rundt-fingeren-snurrede politikere
Man må faktisk være rundt-fingeren-snurrede politikere med trang til champagne-åpninger for å klare å gi noe sånt som Nasjonalmuseet grønt lys.
Alle vet at sånt som bygges på Strandholmen i Holmestrand ikke appellerer til et flertall. Men det gjøres allikevel!
Samme følelsen ligger under og lurer om mye annet også. Strømmen, for eksempel. Tafattheten er helt utrolig. Olje- og energiministeren vår sier til VG at de «holder på med flere utredninger», og at de har bedt strømleverandørene «følge utviklingen nøye frem mot (...)». Det forventer han at de gjør, sier han. Handlekraft det, tenker jeg.
Dybden i det som skjer nå er litt vrien å ta inn. Og jeg tror at regjeringen som sitter nå vet at de ikke har så mye å tape på det, ettersom alle vet at motsatt regjering hadde vært akkurat like tafatte.
Les flere kommentarer fra Espen Goffeng
Tilsvarende minister fra Høyre hadde jo sagt nesten ordrett det samme.
Når det kommer regn til det nedtømte Møsvatnet, så kommer det til å flyte rett ut igjen. Stort sett ingen som har stemt vil at det skal skje, men det vil skje allikevel. Det er ingen politisk pris for å la det skje, ettersom «de andre» ville latt det samme skje.
Espen Goffeng
Samfunnsdebattant, forfatter, podkaster og utdannet lektor. I podkasten «Goffeng på leting», som han lager sammen med Tankesmien Agenda, diskuterer han alt mellom himmel og jord som beveger seg i samfunnet.
Og det går ned i det daglige. Når det ble innført et nytt og strammere regime basert på disiplin, regler og konsekvenser i klassen til yngstegutten vår, så ble en vanskelig skolehverdag fikset i løpet av knappe to uker. For alle elevene! Det som ble innført er sånt som stort sett alle foreldre vil ha. Vi ville ha det, alle sammen. Vi forstod med en gang, at det var det som trengtes. «JA, selvfølgelig. Endelig!», nikket vi entusiastisk i kor.
Men det gikk stikk imot alt som er blitt innprentet av politiske føringer og argumentert for av ekspertise de siste tiårene. Hadde en velutdannet «blablabla» vært til stede, så ville vedkommende antageligvis argumentert imot. Nesten ingen vil ha mye av det som har blitt innført. Men det har blitt gjort allikevel. Jeg kan bare bruke ordet «baseskole», så skjønner nesten alle foreldre hva jeg mener.
Skal vi kalle det «skuldertrekkpolitikk»? Sånt er demokratisk ødeleggende. Jeg mistenker etter hvert at de kurses i dette i ungdomspartiene. Og jeg tror det er samme tankegangen som fører til at jeg nå hører torturinstrumentet «Dance Monkey» via P4 for syvende gang denne uka.
Det ligger et voldsomt potensial for sittende regjering i disse temaene, og flere andre. Tenk om de grep fatt i dem.