I en kronikk på NRK Ytring skriver Camilla Stoltenberg, Bjørn Guldvog og Hege Nilssen at det er trygt i barnehager og skoler, og lister opp fem helsefaglige grunner. Trioen viser til moderat smitte i barnehage og skoler, at barn og unge i liten grad smitter hverandre og at mange ansatte nå er vaksinert.

Så hvorfor er det da mange ansatte i barnehager og skole som ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen av at det er trygt? Og vet vi nok om hvordan barn og unge opplever det?

Statistikker over antall smittede, prognoser og fremtidsplaner har i liten eller ingen grad tatt opp i seg det menneskelige perspektivet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

En hverdag preget av grønt, gult og rødt

Pandemien viste seg å ikke blåse over på noen måneder slik de fleste av oss håpet da Norge stengte ned. Den har blitt langvarig og uten en klar sluttdato.

For barn og unge preger dette hverdagen. Trafikklysmodellen har bestemt hvem som får leke med hvem, uteområdet har vært delt opp med sperrebånd.

Som pedagog i barnehage har jeg under pandemien sett venner holde hender under sperrebånd - og hatt som min jobb å be dem om å ikke gjøre det. Barn som savner den ansatte de kjenner best, men som jobber på en annen kohort. Lengtende blikk mot sandkassa hos de barna som ble utdelt uteområde med husker, og omvendt.

Foreldre har stått i kø for å komme inn i gangen, også i minusgrader, med munnbind og klare instrukser. Småbarn har lært seg å vaske hender i den tid det tar å synge «gratulerer med dagen» og ingen går forbi en spritdispenser uten å strekke frem hendene.

Les også: Koronaviruset må ikke få være samfunnsplanlegger

De skiftende fargene på trafikklyset har bestemt hvordan undervisningen blir lagt opp, om og hvem som får komme på skolen og skolegårder har vært inndelt i soner med strenge, usynlige grenser. For mange elever, og deres familier, har det vært ut og inn av karantener. Spenningen og skuldrene stiger når det nærmer seg bursdag, 17.mai og jul. Skal vi få feire sammen?

Og nettopp de høye skuldrene, stresset over merarbeid og en uoversiktlig hverdag for de ansatte må vi snakke om når vi snakker om trygghet. De ansatte i barnehage og skole har vært blant de som har stått i frontlinjen hver dag de siste to årene, i en hverdag hvor det ikke er mulig å følge smitterådene om avstand og verneutstyr.

Det finnes ingen énmeter i barnehagen

Ansatte er både klatrestativ, klut, trygghet og nærhet. For en del barn er det utrygt i barnehagen når det kommer stadig nye vikarer, og det må vi snakke om.

Vi må snakke om treåringen som ikke orker enda en vikar og enda en relasjon å forholde seg til og som gjør det klart ved å rase i gangen. For henne er det ikke trygt i barnehagen. Eller for ti-åringen som kjenner at friminuttene har blitt vanskelig når han ikke kan få leke på tvers av kohorter. For ham er det ikke trygt på skolen. Eller de ansatte som ikke vet fra dag til dag hvor mange de blir, som må legge om på planene og ikke vet om det er smitte på arbeidsplassen.

Les også: Gode eksportnyheter: Støres mål er mindre ambisiøst enn Solbergs resultater

Eller de som har noen de er glad i som er i risikogruppa som de ikke tør å ha kontakt med i redsel for å bringe med seg smitte. Tester deles bare ut ved faktisk smitte. Føler du deg utrygg og vil teste deg, må du betale selv. De som ikke har pengene til å teste må enten ta sjansen og la være og teste seg, eller ikke treffe sine nære.

Det er lite trøst i at FHI hevder at smitten er moderat når den sprer seg på din arbeidsplass, i bygda eller byen du bor i. Samfunnet må anerkjenne at det for mange er utrygt å gå på jobb. Graden av vaksinerte øker, men det ligger en forsinkelse i prosessen fordi ansatte i barnehager og skoler ikke har vært blant de prioriterte i lang tid. Konsekvensene av at de ikke ble prioritert for vaksine i første omgang ser vi nå.

Det holder ikke å hevde at det er trygt i barnehager og skoler

Trygghet er ikke bare tall og prognoser. Trygghet er læringsmiljøet og arbeidsmiljøet. Pandemien har satt spotlyset på bemanningskrisen vi har i offentlig sektor. Rødt mener det er nødvendig å øke bemanningen her og nå, men det må også en langsiktig satsning til.

Les mer fra Norsk debatt

Økt bemanning er nødvendig for å sikre trygghet for barna, de ansatte og for samfunnet. Gode barnehager og skoler med en bemanning som både motvirker at folk blir utslitt og som tåler perioder med sykdom og fravær er en del beredskapen og samfunnets trygghet. Pandemien har vist oss i klartekst at det ikke har vært satsa nok og hvor sårbare vi alle blir.

Det holder ikke å hevde at det er trygt i barnehager og skoler - det må også oppleves sånn for alle de som har hverdagen sin der.