Gå til sidens hovedinnhold

Det finnes ikke noe finere å gjøre enn å stå i kø!

Hver eneste dag kan jeg bare ta en titt ut av huset mitt for å registrere at der står det til enhver tid en bråte folk – i kø. Og de fleste av dem er tilsynelatende smørblide.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Avisa Oslo)

De er åpenbart ikke blide bare fordi de tilfeldigvis er i godt humør når jeg gløtter ut.

De er glade fordi de står i kø – eller rettere sagt: Fordi de står i akkurat denne køen.

Egentlig er det snakk om to køer: Den ene er til «Farine» og den andre er til «Kampen kaffe og bar» (tidligere «Javelin») på Thorbjørn Egners plass.

Rett før jul ble denne romslige plassen foran Kampen kirke omsider gjort bilfri, og det ble anlagt en liten park med flere sitteplasser.

Jeg var ganske sikker på at dette ville bli vellykket, men at det skulle bli en så vanvittig suksess som det er blitt hadde jeg tross alt ikke ventet.

Det kryr av folk her sju dager i uka, lørdager og søndager er blir det ofte fullt, og det har det gjort siden den nye plassen åpnet.

Det manglet ikke på advarsler fra skeptikerne om at sitteplassene ville bli stående utbrukte, kanskje kun med unntak av på varme dager om sommeren.

Les også: Nei Fabian, det flyter ikke rundt milliarder av kroner i Obos

I januar gikk jeg ut for å kjøpe meg litt varm koffeinholdig drikke. Det var 11 minus ute.

Like fullt satt det 10 sjeler der og drakk sin kaffe fra pappkrus.

Da skjønte jeg at denne plassen hadde truffet en nerve. Vi som bor her kan bare konstatere tilstrømningen fra hele byen fortsetter, og vi liker det.

Men denne artikkelen skulle da vitterlig handle om kø?

Jo.

Det var da min familie flyttet til New York (vi bodde der fra 2011 til 2014, jeg var VGs korrespondent i USA) at jeg raskt merke la til et fenomen jeg ikke hadde sett før.

Rundt på forskjellige steder på hele Manhattan dannet det seg køer, lange køer – noen av dem kunne vare i timer. Ett eksempel var den knøttlille restauranten Totto Ramen på 52. gate, rett ved der vi bodde i Hell's Kitchen. Totto Ramen opererte uten bordbestilling, så det var bare å sette av tid hvis du skulle ha deres, riktig nok sensasjonelle, nudelsuppe med ribbekjøtt og egg.

Selv forsto jeg ikke dette. Jeg er sånn at jeg vurderer å ofre vitale organer hvis jeg kan unngå en kø. Folk i New York har dessuten kronisk dårlig tid, er enormt utålmodige og dessuten nevrotiske.

Jeg fikk anledning til å studere dette fenomenet, fordi det inntraff hver eneste dag, og etter hvert forsto jeg at det å stå i slike køer besvarte noen viktige menneskelige behov:

Køen er en forsikring for at du er på rett sted, du er i ferd med å sikre deg noe attraktivt – det mest attraktive faktisk, det viser jo køens størrelse – og noe det er knapphet på. Tiden du bruker i den rette køen viser at du har peiling, du tilhører og står skulder ved skulder sammen med dem som vet hva som gjelder.

Derfor oppstår det en slags trygghet i køen. Jeg la merke til at folk var i utrolig godt humør, og stadig stigende. Mange sto sammen med noen de kjente. Det virket rett og slett som om de nøt å stå der. Ingen så ut til å ha dårlig tid. Man spøkte og lo. Enkelte mistenkte jeg sågar for å ønske seg bakover i køen når deres tur nærmet seg.

Det var ikke uvanlig å stå to timer i kø på Totto Ramen (den gang tror jeg ikke det fantes en eneste ramen-restaurant i Oslo, nå har vi mange), og det var åpenbart mange av dem som sto der som hadde gjort det atskillige ganger før.

Sommeren 2012 var det duket for et nytt fenomen i byen.

Cronuts.

Et bakeri i West Village hadde kommet opp med den revolusjonerende ideen det er å blande croissant og donuts (smultringer). Utelukkende dette bakeriet hadde det korrekte produktet.

Folk gikk cro-nuts! Det ble raskt begrensninger på to cronuts per hode.

Ettersom bakeriet åpnet sju om morgenen, begynte folk å stille seg i kø allerede klokken fire på natten. VGs faste fotograf, min venn Thomas Nilsson, møtte sin nåværende kone, Roseanne, i cronut-kø på ukristelig tidspunkt (han var på jobb for avisen, det må nesten sies).

Siden jeg begynte i Avisa Oslo etter nyttår, har utsikten fra mitt hjemmekontor vært rett inn i øynene på dem som står i kø utenfor «Farine» for å få lagt vantene på stedets utmerkede kaffe, brød, sandwicher, pizzaer og slikt. Jeg må innrømme at jeg har studert dem nøye, jeg har for så vidt ikke hatt noe valg, køen har vært ensbetydende med «samfunnet der ute».

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Og ganske riktig. Folk liker seg i denne køen på Kampen. Så til de grader, virker det som. De snakker sammen, ler og later ikke til å bli stresset over at det står 10 personer foran dem. Ingen ser på klokka. Det ser ut som om det ikke finnes et sted de heller ville vært enn i akkurat denne køen utenfor mitt vindu.

På Kampen er det ingen som har stått i kø før, for noe, noen gang.

Nå kommer det folk fra hele byen for å stå i kø her. Kampen er blitt ramen og cronut – vi er blitt hipster hot shit, takket være at en tross alt liten plass er blitt bilfri.

I New York, den eneste byen i verden som kan måle seg med Oslo, sverget jeg på at deres forhold til den gode kø aldri kunne overføres til Norge.

Nå kan jeg se ut av vinduet og savne New York litt mindre.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis