Du har hørt det utallige ganger den siste måneden, en historie om en voldsom økning i smitte blant barn og unge i hele landet, men først og fremst Oslo-området.

Det skisseres et narrativ om at mutantvirus sprer seg «nærmest i forbifarten», og spesielt i skolene og barnehagene.

«Derfor øker andelen smittede mest blant barn» sier Nrk, basert på nasjonale tall om utviklingen i andelen positive tester blant aldersgruppen 0–19 år.

Akkurat som i dagene før 12. mars 2020 slipper den ene og andre til i media for å kreve at myndighetene stenger barnehagene og skolene, fordi smitten visstnok er ute av kontroll der, og man må få kontroll før man åpner opp igjen.

Men hva om ingenting av dette egentlig stemmer? Hadde du blitt sjokkert da?

For det har seg nemlig slik at smittenivået blant barn og unge i Oslo har vært helt stabil den siste måneden, det finnes ingen tegn til en reell økning i utbredelsen av viruset blant ungdommen.

Les også: Fortsetter å utrede AstraZeneca-vaksine og bivirkninger

Nå blir du kanskje forvirret, du har jo sett tallene fra FHI og alle grafene som viser at smittetallene har økt, både totalt sett i samfunnet, men også blant barn og unge på nasjonalt nivå.

Det hele beror på en statistisk misforståelse. Og, det skyldes Oslo kommunes TISK-strategi siden uken før vinterferien, en kraftig opptrapping i testingen av barn og unge i kommunen, som ble kopiert videre andre deler av landet.

Helsedirektoratet og FHI har ikke offentliggjort tall for andelen positive prøver per aldersgruppe fordelt på fylker eller kommuner, til tross for at disse tallene finnes. Det gjør at det kun er de nasjonale tallene som er tilgjengelig i mediene.

Problemet med de nasjonale tallene er at de ikke er justert for mengden tester som utføres i hver kommune eller hvert fylke. De nasjonale tallene forutsetter at testingen som gjøres er noenlunde jevn og stabil overalt i landet, spesielt gitt at smittenivået er veldig forskjellige rundt om i landet.

La meg forsøke å illustrere hvordan smittenivået i landet kan forbli helt stabilt samtidig som det nasjonale tallet for antall positive prøver, slik det fremstilles per i dag, går opp.

La oss si at det er fem prosent smittede i Oslo, og én prosent i resten av landet. La oss si at det utføres 50.000 prøver i Oslo, og 100.000 i resten av landet.

Fem prosent av de 50.000 i Oslo er 2500, én prosent av 100.000 i resten av landet er 1000. Antall positive prøver nasjonalt regnes derfor ut til 2500 + 1000 = 3500. Delt på 150.000 blir den nasjonale andelen positive prøver dermed 2,3 prosent.

Uken etter sier vi at smittenivået fortsatt er fem prosent i Oslo og én prosent i resten av landet.

Men nå bestemmer byrådet i Oslo seg for å oppfordre barnefamilier om å teste seg i forbindelse med vinterferien, og setter i gang massetesting av skoleelever. Hvordan påvirker dette tallene?

Testingen i resten av landet øker til 120.000 prøver. Oslo øker derimot sitt antall prøver til 80.000, totalt 200.000 prøver. Oslo har økt sin andel av prøvene fra 33 prosent til 40 prosent.

Fem prosent av de 80.000 i Oslo er 4000, én prosent av 120.000 i resten av landet er 1200. Antall positive prøver nasjonalt regnes derfor ut til 4000 + 1200 = 5200. Delt på 200.000 gir det en ny nasjonal andel positive på 2,6 prosent.

Det nasjonale tallet for andelen positive prøver har da vokst med 0,3 prosentpoeng på bare én uke – til tross for at smittenivået i Oslo og resten av landet altså ikke har endret seg. 0,3 prosentpoeng av befolkningen tilsvarer cirka 16.000 mennesker.

Har man da i realiteten fått en økning på 16.000 fler smittede i landet? Nei, for smittenivået er fortsatt helt likt. Det eneste som har endret seg er hvilken del av befolkningen vi har testet mer.

Man kan altså lures til å tro at andelen som tester positivt i landet har økt nasjonalt når områder som har mer smitte tester mer og øker sin andel av prøvene nasjonalt – akkurat som Oslo kommune har gjort de siste par ukene.

Måten å fikse dette på er å justere tallene slik at det er antall positive prøver per innbygger som brukes, fremfor det totale antallet prøver.

Her kan du lese flere kommentarer av George Gooding

Akkurat det samme problemet melder seg innenfor en kommune hvis man systematisk endrer sammensetningen av hvem som har testet seg.

La oss si at smittenivået blant 0-19 år i Oslo er fire prosent, og nivået blant resten av befolkningen er én prosent. Man tester 30.000 blant de som er 0-19 år, og 70.000 blant resten av befolkningen i en gitt uke. Antall positive prøver i kommunen er da fire prosent av 30.000 (1200) og én prosent av 70.000 (700), som gir en andelsprosent på 1900 delt på 100.000: 1,9 prosent.

Den neste uken er det fortsatt fire prosent smitte blant 0-19 årige, og én prosent blant resten av befolkningen – men nå bestemmer kommunen seg for å masseteste skoleelever.

Antall prøver for 0-19 år øker fra 30.000 til 80.000 mens øvrige øker fra 70.000 til 80.000 (vi sier at noen ekstra foreldre og lærere blir testet i tillegg til elevene). Hva er andel positive i kommunen nå?

Fire prosent av 80.000 er 3200 og én prosent av 80.000 er 800, totalt 4000 av 160.000 positive prøver, som gir en andelsprosent på 2,5 prosent.

Andel positive i denne kommunen har nå steget med 0,6 prosentpoeng på en uke, til tross for at smittenivået blant hver aldersgruppe er helt lik som den var forrige uke.

Når man har en ujevn spredning blant befolkningen, både aldersmessig og geografisk, så må man justere for dette når man skal presentere andel positive for helheten, ellers vil kun en økning i testing blant en aldersgruppe eller et geografisk område gi utslag på tallene, som lurer en til å tro at det har skjedd en endring.

Det er akkurat dette som har skjedd siden midten av februar på grunn av Oslo kommunes systematiske endringer i hvem og hvor mange som har blitt testet i kommunen.

Tall som jeg har fått tilgang på fra Oslo kommune viser at det ikke har skjedd noen vesentlig økning i smittenivået blant de 0-19 år, og heller ikke hvis man bryter denne gruppen ned i barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående.

Den mye omtalte smitteøkningen blant barn og unge i Oslo har ikke skjedd, det er en statistisk luftspeiling.

(Dette er også i tråd med funnene fra vitenskapelige målinger av utbredelsen av viruset i befolkningen gjennom MoBa- og NorFlu-undersøkelsene, som viser en flat utvikling de siste ukene.)

Jeg sitter med ingen informasjon som tilsier at Oslo kommune har gjort dette med vilje, ei heller at Helsedirektoratet eller FHI har gjort det med vilje. Man kan derimot stusse over at ingen blant disse tre har skjønt eller fanget opp at statistikken de publiserer er misvisende og at den påvirkes lett av hvem og hvor mange som har blitt testet.

FHI spesielt burde vite at disse beregningene av andelen positive nasjonalt og i Oslo kommune har denne metodiske svakheten, og burde for lengst ha publisert andel positive per aldersgruppe per fylke eller kommune. Gjør de det, vil man straks se at smittenivået blant barn og unge i Oslo har en nedadgående trend hittil i år og en stabil, flat kurve den siste måneden.

Når Oslo kommune har systematisk endret hvem de tester i kommunen, og da blant en gruppe som i snitt har et høyere smittenivå, økes andel positive for hele kommunen, selv om hver gruppe har en flat utvikling i smitten.

Kombinerer man dette med at Oslo øker sin andel av testene nasjonalt, drar dette det nasjonale tallet for andelen positive enda mer opp – selv om smittenivået har stått helt i ro.

Man sitter dermed igjen med en situasjon hvor tusenvis av elever er sendt hjem fra skolen, skoler stenges, barnehager stenges, en rekke tiltak innført mot dem og mot befolkningen forøvrig – alt sammen basert på en statistisk misforståelse.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Kommuneoverleger, kommunepolitikere, regjeringen og mediene sprer altså panikk basert på en ukritisk tilnærming til et sett med tall som ingen tilsynelatende har statistisk kompetanse til å forstå eller ettergå.

En etter en har de alle sammen bestemt seg for å ofre barn og unge til koronagudene i tro om at det løser et reelt problem: en økning i antall innleggelser den siste tiden.

Men når det ikke har skjedd en økning i smitten blant ungdommen, så må man kanskje lete etter en ny syndebu… forklaring… på hvorfor antall innleggelser øker og hvordan man kan sikre at det ikke fortsetter.

Nå er det mange som burde legge seg flate for ungdommen og beklage at de har rettet pekefingeren mot dem de siste ukene. Smitten blant skoleelever er lavere enn tidligere i år, så det finnes ingen grunn til å stenge skolene eller sende elevene hjem.

For ungdommen er dette kanskje et godt eksempel på hvor viktig det er å kunne statistikk.

* Nettavisen har bedt både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoraet om kommentar på George Goodings regnestykker, og kommer tilbake til saken.