Gå til sidens hovedinnhold

Det finnes sosiale forskjeller i friluftslivet også

Er det ikke bare å ta på seg skoene og komme seg ut, da? Nei, så enkelt er det faktisk ikke.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønderdebatt)

Ikke alle får friluftsliv inn med morsmelka. For dem kan et møte med speideren eller DNT forandre livet. Men vi trenger regjeringen med på laget.

Turer i skog, fjell og på sjøen har en spesiell plass i norsk kulturarv. I Norge er mer enn ni av ti interessert i friluftsliv og aktiviteter i naturen. Friluftsliv er også den formen for fysisk aktivitet flest sier at de ønsker å gjøre mer av.

Når man ser tall som dette, kan man få inntrykk av at friluftsliv er noe som skjer helt av seg selv. For er det ikke bare å ta på seg skoene og komme seg ut, da? Nei, så enkelt er det faktisk ikke.

Sosial ulikhet finnes

Selv om flertallet driver med friluftsliv, er også dette en kulturell kompetanse som må læres. Barn må for eksempel lære hvordan de skal kle seg og ferdes i naturen gjennom årstidene. Mange lærer det av foreldre, besteforeldre og andre omsorgspersoner. Men ikke alle får denne kunnskapen gjennom familien.

Som for de fleste aktiviteter, finnes det sosiale forskjeller også i friluftslivet. Disse er betydelig mindre enn i for eksempel idretten, men de finnes.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at barn av foreldre med høy utdanning deltar oftere i friluftslivsaktiviteter, enn de med lavt utdannede foreldre. Tendensen går også igjen blant voksne, der de med lavere utdanning er noe mindre aktive i friluftsliv.

Organisasjoner får barn med ut

SSB-tallene viser likevel noe veldig interessant: ser man kun på deltakelse i aktiviteter i regi av friluftslivsorganisasjoner, er denne høyest blant barna fra hjem med lavest utdanning.

Med andre ord, organisasjoner som speideren, DNT og 4H, får med seg barn og unge som kanskje ikke ellers ville fått oppleve friluftslivet.

De når ut til nettopp de som ikke får turer i skog og mark inn med morsmelka.

Får stadig mindre støtte

Så tilbake til dette med at friluftsliv ikke kommer av seg selv: Aktive og veldrevne friluftslivsorganisasjoner eksisterer heller ikke i et vakuum.

Lag og foreninger er drevet av entusiaster, og aktivitet for medlemmene dekkes som regel av medlemskontingenter. Men vi er avhengige av økonomisk støtte for å drive, planlegge og gjennomføre aktivitetene som får nye grupper ut.

Les også: Hareide har kanskje beholdt dialekten, men det er maktspråket fra Oslo han snakker

Til tross for at friluftsliv aldri har vært viktigere, får friluftslivsorganisasjonene stadig mindre å rutte med til nettopp dette formålet.

Det kan være vanskelig å tro, i en tid der «alle», til og med britiske Vogue, snakker om friluftslivet. Men siden 2017 har støtten til friluftsliv i statsbudsjettet minsket jevnt. Nesten hver tredje krone av midlene til tilrettelegging og friluftslivsaktivitet er kuttet i denne perioden.

Smertegrensen er nådd

Norsk Friluftsliv er paraplyorganisasjonen for de atten friluftslivsorganisasjonene i Norge. Vi mener smertegrensen for lengst er nådd når det gjelder kutt til organisasjonene som hver eneste dag står på for å få både barn og voksne over hele landet med ut i naturen.

Les også: Bøndene hisser seg opp over statsstøtte andre ville misunt dem

Skal vi sikre at flere får mulighet til å delta i den friluftslivstradisjonen som vi er så stolte av, trenger vi regjeringen og Stortinget med på laget.

Det kan de gjøre ved å styrke friluftslivets økonomiske rammevilkår vesentlig i budsjettene for kommende år. Som et minstekrav bør støtten til friluftsaktivitet i statsbudsjettet for 2022 tilbake til nivået den var på for fire år siden.

Vi håper politikerne er enige i at friluftslivs-tradisjonen vi er så stolte av, er verdt like mye i dag som den var i 2017.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Kommentarer til denne saken