Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
De siste 40 årene har det da også skjedd en kraftig avindustralisering av vestlige land. Vi har sett det samme innad i Norge; gamle industristeder sliter og er i økende grad blitt avhengig av statlig omstillingsstøtte for å overleve.
Mens stedets ungdom flytter til større og mer sentrale byer der de får jobb som baristaer og frisører.
Det gamle industrifylket Nordland er blant de som har vært hardest rammet av denne utviklingen.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Industrireising ble etter krigen brukt aktivt for å bygge opp fylket igjen, og satsingen var vellykket. Den ga staten enorme eksportinntekter og arbeid til titusenvis av nordlendinger på steder som Mo, Narvik, Glomfjord, Mosjøen og Sulitjelma.
Fallende priser og økt konkurranse fra framvoksende økonomier snudde trenden på 70-tallet, og deretter handlet det mer og mer om å overleve. Mens industrien ble flyttet til steder der arbeidskraften var billigere og miljørestriksjonene færre.
Men industrien i Nordland var ikke død. Den er akkurat nå i ferd med å reise seg fra asken som en Fugl Føniks; renset for synd og med alt gammelt slagg brent bort.
Det som en gang var en hovedkilde til utslipp og forurensing gjenoppstår som løsningen på problemene med utslipp og forurensing.
- Før helga ble det kjent at Kjell Inge Røkkes Aker ønsker å investere for inntil 50 milliarder kroner i ny industri i Narvik.
- I Mo i Rana vil Freyr - som nylig ble notert på New York-børsen - bygge flere batterifabrikker.
- I Mosjøen har energigiganten Gen2 Energy fra før kjøpt opp arealer for produksjon av grønn hydrogen.
- Hydrogenplaner - om enn i litt mindre skala - finnes også i Glomfjord, Bodø og andre steder.
Felles for alle disse planene er at det handler om produksjon av CO2-fri energiløsninger og utslippsfri industriproduksjon.
Legg til at Bodøs milliardprosjekt «Ny by-ny flyplass» dypest sett også handler om å utvikle modeller for CO2-nøytral byutvikling, og vi ser hvordan det såkalte «grønne skiftet» er i ferd med å gi Nordland et økonomisk løft fylket ikke har sett maken til siden industrireisingen etter krigen.
Nå må det her legges til at så langt handler det stort sett om planer; tomter er kjøpt, men spaden er ikke stukket i jorda.
Les også: Vi trenger ikke flere nyutdannede jurister som mener yrkesfag må få økt status
I 2017 ga daværende Ballangen kommune bort ei tomt til investorer som lovte dem verdens største datasenter og 3000 arbeidsplasser. Ingen av dem kom, og kommunen måtte til slutt kjøpe tilbake egen tomt for millioner av kroner.
Litt is i blodet kan det derfor lønne seg å ha når det gjelder disse nye planene også.
På den andre siden; en av de tomtene Aker allerede har kjøpt er nettopp den i Ballangen, som dermed endte opp med å gi kommunen et solid overskudd.
Det er flere grunner til at nettopp Nordland er så velegnet for investeringer i det grønne skiftet. Viktigst er vårt tilgang til mye, billig, ren og utslippsfri energi fra vannkraft.
At vi lever i et kjølig klima med ideell luftfuktighet er også svært positivt for de som vil drive alle former for kraftkrevende industri.
Legg til en lang industritradisjon og kompetanse bygget opp over tiår og Nordland framstår som et ideelt fylke for å ta en lederrolle i det grønne skiftet.
Problemet er at det akkurat nå er svært mange om dette grønne beinet. Hele Europa - med EU i spissen - driver med en svært aktiv reindustrialisering, i stor grad på ryggen av det grønne skiftet.
En hovedgrunn til at europeisk industri igjen er konkurransedyktig internasjonalt er at så mye av det grønne skiftet er kunnskapsbasert.
Den viktigste begrensende faktor for industriell vekst er ikke lenger tilgang på billig arbeidskraft, men tilgang på kompetent arbeidskraft. Her har Europa akkurat nå en fordel.
Men at alle europeiske land satser på det samme gjør også at kampen om denne kompetente arbeidskraften blir knallhard, og her stiller Nordland med et åpenbart handicap.
En årsak er at vi utdanner lite av denne kompetansen selv - ungdommen flytter ut for å ta utdannelse - en annen at våre byer og tettsteder er både små, værutsatte og avsidesliggende i en europeisk sammenheng.
Rekrutteringen til de nye arbeidsplassene kan derfor i stor grad bli avhengig av innpendling. Dermed kan man gå glipp av både skatteinntekter og andre ringvirkninger av den grønne veksten.
Over tid kan dette løses ved å utdanne flere egne arbeidstakere med rett kompetanse, noe som vil bli lettere når arbeidsplassene er der.
Enda viktigere er det antakelig vi bygger lokalsamfunn som er å gode å bo i, ikke bare jobbe i. Heri ligger den aller største utfordringa, enten industrien er svart eller grønn.
Løser ikke Nordland dette, blir det fort Røkke, Aker og de andre investorene som stikker av med stordelen av de positive ringvirkningene. Samt et Europa som kan bruke Nordland som sitt grønne batteri, mens vi sitter igjen med småpenger.