Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
I et intervju med Ola Thune i Klassekampen i april 2018, sa den tidligere Kripos-etterforskeren kontant «nei» da han ble spurt om journalister kan tilføre en kriminalsak noe som ikke er kommet fram i politiets etterforskning.
Intervjuet med Thune ble gjort i anledning norsk fjernsyns første «true crime»-serie, TV 2s «Hvem drepte Birgitte?», der journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr var regissør.
Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr har til de grader motbevist Thunes påstand med sitt arbeid med Tengs- og Baneheia-sakene.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Utilstrekkelig etterforskning i Tengs-saken
17. oktober 2022 ble en mann (52) fra Skudeneshavn tiltalt for drapet på Birgitte Tengs i mai 1995. Jahrs bok om saken fra 2015 – og serien – viser imidlertid at den politiansatte varsleren Grete Strømme tipset Kripos om den samme mannen allerede året etter drapet.
I stedet for å ta Strømmes grundige rapport på alvor, ble hun siktet for brudd på taushetsplikten som ansatt i politiet. På grunn av uskyldspresumpsjonen, skal vi ikke mene noe om den tiltaltes skyld. Det er likevel grunn til å peke på både Kripos’ og lokalpolitiets elendige etterforskning av drapet, noe Jahr gjorde grundig og godt både i boka og i serien.
Politiet låste seg tidlig til teorien om at Birgittes fetter var skyldig, og flere i etaten har holdt fast på dette til tross for frifinnelsen i lagmannsretten i 1998 og dommen mot staten i EMD for å ha brutt fetterens menneskerettigheter som frikjent ved å opprettholde den sivile erstatningsdommen.
Nå foreligger det DNA-bevis mot mannen som kunne vært tatt allerede i 1996. I august 2022 kom det også fram at den tiltalte i Tengs-saken også er siktet for det uløste drapet på Tina Jørgensen i september 2000.
Endret Norges oppfatning i Baneheia-saken
I dag, når Viggo Kristiansen etter å ha nektet skyld i 22 år, endelig har blitt frikjent for drapene på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen i Baneheia 19. mai 2000, er det enda større grunn til å tilbakevise Thunes arrogante påstand.
I Tengs-saken ble i det minste fetteren frikjent av en jury av likemenn- og kvinner, selv om det lokale politiet har gjort alt de kan for å opprettholde inntrykket av fetterens skyld.
Baneheia-saken, på sin side, ble aldri tilstrekkelig belyst i norsk presse før Bjørn Olav Jahr ga ut boka «Drapene i Baneheia. To historier. Én sannhet» i 2017. Å gi ut ei bok der det ble hevdet at Norges nest mest forhatte mann, Viggo Kristiansen, er uskyldig dømt, krevde stort mot.
Faktum er at publikasjonen av Jahrs bok endret hele Norges oppfatning av Baneheia-saken.
Til tross for enkelte journalisters forsøk på å diskreditere Jahr, begynte snart noen av landets avisredaksjoner å begå kritisk selvransaking for å ha lagt for lite vekt på den store tvilen rundt Kristiansens skyld, en tvil som fantes allerede i 2001 og 2002. Deretter kom podkaster, kronikker og debattinnlegg som viste at tvilen om Kristiansens skyld er for stor til å ignoreres.
Les også: Viggo Kristiansen kan kreve mer enn 30 millioner i erstatning
Til tross for iherdige forsøk, fikk imidlertid ikke Jahr selv lage en TV-serie om drapene i Baneheia, da verken NRK eller TV 2 våget å røre saken. Det var først da Discovery Channel produserte serien «Kampen om sannheten», med premiere i januar 2021, at det virkelig ble fart i sakene.
Selv om Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker hadde avslått Kristiansens begjæring om gjenopptakelse fem ganger tidligere, var det først da en TV-serie ble sett av en halv million nordmenn og diskusjonene tok av i avisspaltene og i sosiale medier, at kommisjonens knappe flertall gikk inn for gjenopptakelse.
Dette til tross for at akkurat de samme frifinnende bevisene hadde blitt forelagt kommisjonen en rekke ganger siden 2010.
Tok det første, ensomme skrittet
Selv om en modig journalist som Dagbladets Eivind Pedersen allerede under rettssakene luftet tvil om Kristiansens skyld, kan ikke Jahrs betydning for å avsløre justismordet undervurderes. Uten hans bok fra 2017 ville ikke pressen begynt å revurdere sin dekning av saken, og uten boka ville det ikke blitt debatt i avisspaltene og i sosiale medier.
I sin oppfølgerbok av fjoråret, «Prosessen mot Viggo Kristiansen», forteller Jahr også om hvordan Kristiansens familie fikk styrket tro på frifinnelse etter utgivelsen av «Drapene i Baneheia». Kristiansens bror Trond sier til Jahr at utgivelsen førte til at de «for første gang har opplevd at mange tror Viggo kan være uskyldig, at de opplever støtte i offentligheten. De er mindre alene enn før».
Før Jahrs bok av 2017 var det altfor få som våget å ytre sin tvil i saken. Med Jahrs bok ble det lettere å si offentlig at man tvilte på Kristiansens skyld. Uten boka ville ikke offentligheten vært i stand til å legge tilstrekkelig press på Gjenopptakelseskommisjonen til at kommisjonsmedlemmene ville legge egen prestisje til side og revurdere Kristiansens mulighet til å bli frifunnet.
Noen måtte gå foran, og det gjorde Jahr. Mange fulgte etter, også mennesker med myndighet til å gjøre noe med uretten som har blitt begått. Men det var Jahr som tok det første, modige og ensomme skrittet.
Norge trenger en uavhengig gransking av både politiets og rettsvesenets behandling av Baneheia-saken, for å unngå at slike skandaler skjer i fremtiden. Og vi må opprette en kommisjon som ser på politiets etterforskning i Tengs-og Jørgensen-sakene.
Det er folk som Bjørn Olav Jahr sin fortjeneste at disse sakene får en riktig løsning.
I stedet for å rakke ned på frittalende journalister som Jahr, burde politi og andre pressefolk møte de modige stemmene med nysgjerrighet og løftes fram. Rettssikkerheten i Norge er helt avhengig av det.