Gå til sidens hovedinnhold

Det nye Munchmuseet

Munchmuseets form, farge og materialvalg motsier omtrent alt det Edvard Munch sto for.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Et tankeeksperiment. Hvis jeg sto overfor det nye Munchmuseet første gang og ikke visste noe om det, hva ville jeg trodd det var? Et hotell? Et forretningsbygg? Et varehus? Et lagerbygg?

Et laboratorium for utvikling av nye våpentyper? Hovedkvarteret for en etterretningsorganisasjon?

En ting er i hvert fall sikkert, et museum tilegnet en av kunsthistoriens største billedkunstnere, ville ha vært noe av det siste jeg hadde tenkt på.

Ikke fordi museer må se ut på en bestemt måte, men fordi dette byggets form, farge og materialvalg motsier omtrent alt det Edvard Munch sto for.

Munchs kunst preges av en enestående sjenerøsitet. Den henvender seg til hver og en av oss helt uten filter. Dette har jeg sett, dette har jeg opplevd, dette har jeg tenkt, sier den, og nå ønsker jeg dele dette med deg.

Er det noe dette bygget mangler, er det nettopp denne umiddelbare henvendelsen, der det ligger, eller rettere sagt står i stram givakt iført sin metallgrå rustning og med den lille vindusknekken på toppen, som får en til å tenke på øyne, overvåking og kontroll.

I den grad dette bygget sier noe som helst, så må det være dette: Trå meg ikke for nær!

Munch var en mester i å la farger uttrykke stemninger og følelser. Det blå i hans landskapsmalerier fra 1890-tallet vitner om en bittersøt melankoli. Den røde himmelen i «Skrik» er et uttrykk for angst og desperasjon, og de gnistrende fargene i «Solen» representerer livskraft og energi.

Hvor er disse fargene hen i arkitekturen?

Munch er kjent for sitt bølgende linjespill, enten han maler strandlinjen i Åsgårdstrand, silhuetten av åsene i Skrik eller omrisset av seg selv i et av sine mange selvportrett. Noen ganger er det nesten som om han stryker penselen i en myk og kjælende bevegelse over det han maler.

Det kan jeg i hvert fall ikke si om linjene i det nye Munchmuseet, som fremstår som kantete, skarpe, mekaniske og strenge.

Eller er det kanskje jeg som nå er for streng og ikke greier å styre fordommene mine? Jeg har jo ikke akkurat vært positiv til dette bygget tidligere, for å si det pent.

La oss se litt på hva andre mener om det. Juan Herreros, en av arkitektene bak bygget, mener for eksempel at Munchmuseet uttrykker dette:

«Ok, her er jeg. Jeg har arven etter den viktigste kunstneren i Norges historie, og jeg ser bergtatt på Oslo og fjorden, fordi det er byen og dens kollektive drømmer som har bygget meg».

Ble jeg klokere av det?

Hvor mye jeg enn prøver, greier jeg ikke å få mitt inntrykk av museet til å stemme overens med hans. Eller med alle de andre som har sagt om knekken på toppen av denne høyblokka, at museet hilser på nabobygget, operaen. Eller at det likner på Munchs bøyde hode, slik det fremkommer på noen av fotoene av ham som gammel.

Ærlig talt, utstyrt med en slik retorikk ville jeg ikke hatt nevneverdige problemer med å få en arbeidsbrakke til å fremstå som en katedral.

Og det slår meg; dette handler om å pynte brura. Bruden er som hun er; temmelig lik den boligblokken arkitektene tegnet på Gran Canaria for noen år siden.

Nå gjelder det å få henne til å fremstå som et unikt uttrykk for arven etter Edvard Munch. Ikke for at brukerne av museet skal si ja til frieriet, men for at juryen i sin tid skulle gå ned på kne og be om hennes hånd.

Men kanskje er det det indre som teller, tenker jeg, og går inn.

Herregud, det er jo som å tre inn på en flyplassterminal! Ikke på Gardemoen, den har så absolutt sine arkitektoniske kvaliteter. Nei, denne foajeen har et abstrakt uttrykk som kunne rommet hva som helst og ligget hvor som helst.

Foajeen sier meg kun én ting: «Dette er ikke et rom å være i. Du skal videre, videre, videre.» Og jeg gjør som foajeen ber meg om, går, eller rettere sagt, tar rulletrappene videre oppover i bygget.

Og over alt er inntrykket det samme: Billige materialer, glatte og grå flater, klinisk, praktisk og vedlikeholdsfritt. Dette er kun en transportetappe. Jeg skal videre, videre, videre ...

Joda, det er naturligvis flott å se byen høyt oppe fra, det skulle bare mangle, men det er først og fremst innsikt jeg er på jakt etter når jeg oppsøker Munchmuseet, ikke utsikt.

Og så er jeg endelig kommet til der bildene henger. Og da snur alt.

For en lykke å se igjen Munchs kunst etter alle disse årene, og så mye det er av den!

På det gamle Munchmuseet befant nesten alt av Munchs kunst seg i magasinene, de hadde simpelthen ikke plass. Her er det mer enn nok av plass, og jeg ser tegninger, akvareller, malerier og grafikk jeg tidligere aldri har sett annet enn på fotografier.

Jeg hadde fryktet store hvite rom med en laboratoriumsatmosfære, slik man ofte ser det på samtidsmuseer. Men her er det endelig farger, farger som får bildene til å tre fram på en måte jeg tror Munch ville ha likt.

Og minst like viktig, kunsten er montert ikke etter kronologi, men etter tema. Liv og død, forgjengelighet og oppstandelse. Endelig et sted der Munch henvender seg direkte til oss, slik han ønsket det gjennom livsfrisens allmennmenneskelige temaer.

Her er det også bygget rom i rommene, nærmest som små kapeller, der noen av hans mest kjente verk befinner seg. Skrik er for eksempel felt inn i veggen og omgitt av et rekkverk, som får meg til å tenke på et alterbilde, og jeg fylles av en stemning som oppfordrer meg til kontemplere over Munchs kunst som om den representerte noe hellig.

Alt dette jeg savnet i arkitekturen av høytid, menneskelighet, varme og lekenhet får jeg igjen her.

Var det kanskje dette arkitektene var ute etter hele tiden, slik enkelte nå påstår? At den grå og verdslige innpakningen var nødvendig for å kunne gjøre nytelsen av kunsten desto større?

Naturligvis ikke.

I konkurranseutkast, intervjuer, reportasjer og reklamemateriell har museet og dets arkitekter nemlig hyllet sitt eget bygg for nettopp ikke å være en grå kontrast til Munchs fargerike kunst. Der er det alltid sammenhengen mellom Munch og bygget som har blitt trukket fram, ikke kontrasten.

Museet og dets forsvarere opererer rett og slett med to regnskap; ett for kritikk, der kontrastestetikken og provokasjonsargumentet gjelder, og ett for skryt og selvforherligelse, der assosiasjonsestetikken gjelder.

Men dette gidder jeg ikke å bry meg noe om, der jeg går omkring og nyter Munchs kunst. Ikke før jeg skal ut igjen og må gå gjennom den samme sjelløse elendigheten en gang til.

Kommentarer til denne saken