«Kan noen fortelle meg hvordan vi legger sammen (...)»?

Læreren vår, Åse, så utover klasserommet, søkende etter hvem av elevene hennes som ikke fulgte med.

Som vanlig hadde jeg latt blikket gli over skoleplassen og opp til en lille skogen hvor vi ofte pleide å leke i friminuttet. Morten, som satt ved siden av meg, dultet bort i meg.

«He, hva da?»

Jeg så opp og møtte blikket til Åse som så spørrende på meg. Jeg stirret tilbake, smilte sjenert og trakk på skuldrene.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tall har aldri interessert meg noe særlig, og i mattetimene på skolen gikk det mer tid til å tegne og skrible i margen, enn å løse regnestykker.

Læringsgleden og entusiasmen ble først vekket da norsk sto på timeplanen. Åtteåringen i meg er takknemlig for at jeg ble tekstforfatter – og ikke ingeniør.

Jeg tror at hvem vi var i klasserommet i stor grad er med på å forme hvem vi er i arbeidslivet.

Hvordan vi tenker, handler og føler rundt bestemte situasjoner, enten det er på kontoret, eller i et møte, vil ha elementer som du helt sikkert kan kjenne igjen fra skolebenken. På samme måte, er den kreative og fantasifulle jenta jeg var i klasserommet, fremdeles med meg i jobben som tekstforfatter.

I litt andre former, naturligvis, men hun dukker fortsatt opp, klar for å minne meg på at jeg aldri må slutte å være åpen, nysgjerrig og undrende.

Derfor kan jeg fortsatt la blikket vandre, tillate meg å forsvinne inn i mitt eget hode og drømme meg bort. Forskjellen er at jeg ikke lenger sitter på vindusrekken i et klasserom, men i vinduskarmen på et kontor.

Innimellom de travle arbeidsdagene: Ta deg tid til å anerkjenne hvem du var i barndommen. Og sørg for å bevare noen av særegenhetene som gjorde deg til deg. Det skader nemlig ikke å gjøre åtte år gamle deg stolt i blant.

En versjon av innlegget ble først publisert på skribentens Linkedin-profil.

Les også: «Ikke bestått»